Luigi vinner et gammelt herregård i en konkurranse, som viser seg å være proppfull av spøkelser. Gjenferdene har i tillegg tatt Luigis bror Mario til fange, og da burde alt ligge til rette for et solid eventyr.
Dette er første gang i et Mario-spill (som dette må kunne kalles) hvor man ikke har en hoppe-knapp (!). I stedet blir man satt til å suge opp spøkelser i sann Ghostbusters-stil, med lommelykt i den ene hånda og okkult støvsuger i den andre.
Og spøkelser er det nok av, enten de hopper ut av malerier, gjemmer seg i bokhyller, dveler i gamle rustninger, eller generelt bare siver ut av veggene. De fleste lar seg suge opp etter at du har satt dem ute av spill med lommelykten (de blir «skremt» av lyset), mens noen krever litt mer – men ikke mye – tankearbeid for å få has på.
Skummelt pent
Luigi’s Mansion er elegant gjennomført, men bærer nok preg av å ganske så repetitivt. I realiteten gjør du lite annet enn å hoppe fra rom til rom fange spøkelser. I seg selv ganske så fornøyelig, særlig når omgivelsene er så pene, men det hele begynner raskt å falme litt når det gjelder gameplay.skjønt, det spørs om man rekker å bli lei, siden spillet uansett ikke er spesielt langvarig.
Annonse
Spillet briljerer først og fremst på grafikkfronten, selv om det også her er en blandet godtepose vi snakker om – lyseffektene og animasjoner er stort sett fantastiske, mens enkelte av teksturene på omgivelsene fremstår overraskende flate og dølle.
Luigi’s Mansion er nok en viktig lanseringstittel for Nintendo, om ikke annet som en grafisk demo på hva Gamecube er god for, men rent spillmessig havner dette bare midt på treet.
(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)
Annonse
