Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Medal of Honor – Allied Assault

Det er ikke manko på spill som tar utgangspunkt i andre verdenskrig. Men aldri før har du følt deg så til de grader tilstede på slagmarken som i MOHAA.

Vi begynner like godt med konklusjonen. Medal of Honor: Allied Assault er det ultimate krigsspillet i dag. Action fra ende til annen, enten du kjemper deg gjennom ubåtbaser i Trondheim, luker ut snikskyttere i Nazi-okkuperte landsbyer i Frankrike, eller trenger dypt inn i fiendtlig territorium i Afrika.

Grafikken, og ikke minst lydsporet, er absolutt superbe. Her svaier trærne i vinden, vinduslemmer slår ukontrollert, gardiner blafrer, og teksturene er intrikate og detaljerte nok til å ta imponere de mest durkdrevne spillveteraner.

Virtuelt kuleregn

Til tider er den intense følelsen av tilstedeværelse nesten overveldende. Lite annet i spillverdenen kan måles seg mot å høre kulene hvine rundt deg mens kapteinen panisk roper utydelige ordrer i din retning, ute av stand til å overdøve den nådeløse artilleri-ilden som sprenger store klaser jord og treverk fra geografien rundt deg,

MOHAA stiller med et variert utvalg forskjellige situasjoner og spillsekvenser, hvorav noen er så heftige at du får lyst til å spille de igjen og igjen, mens andre lett går i glemmeboken. Et typisk eksempel på en minneverdig episode er invasjonen av Omaha Beach i Normandie, som fremstår like velregissert og realistisk i MOHAA som i sin filmatiske inspirasjonskilde, Saving Private Ryan.

– OK, gutter! Dette er akkurat som på rekruttskolen. Når dere blir truffet, så fall kontrollert til høyre mot nærmeste bombekrater og rop «hjelp, jeg faller»…

Medaljens bakside

All sin grafiske storslåtthet og overlegne presentasjon til tross, er MOHAA i utgangspunktet et konseptmessig simpelt spill. Det hele flyter forutsigbart og lineært frem fra begynnelse til slutt, og selv om det skjer mye rundt deg til enhver tid, er det relativt lite du utøver direkte innflytelse på (utover å plaffe ned alle som måtte stå i veien).

Eventuelle illusjoner om realisme blir også knust i det du innser at en serie velrettet skudd inn i bakhodet på en av dine egne lagkamerater bare fremprovoserer et par nervøse rykninger, uten videre konsekvenser verken for vedkommendes helse eller lagets moral.

Et annet spørsmålstegn rettes mot de tilsynelatende umenneskelige skyteegenskapene og årvåkenheten til fiendene du treffer på, spesielt når det gjelder tyske snikskyttere. Alt for ofte opplever du å bli regelrett og uunngåelig «plukket ned» av en usett fiende, uavhengig av hvor stille og smygende du har bevegd deg gjennom terrenget. Det virker rett og slett som om det bare er deg som får redusert syn av løv og skog, mens de datastyrte soldatenes falkøyer får med seg absolutt alt som skjer innen synsfeltet deres. Dette medfører i praksis mye quick-saving og -loading i det du beveger deg inn på nye områder, slik at du kan spasere inn og bli drept et par ganger før du skjønner hvor fienden befinner seg.

– Men så se i meldeboka mi da…jeg VAR syk i går!

Med æren i behold

Noe episk eventyr er dog MOHAA ikke, og burde ikke ta mer enn et par kvelder å runde for de med fartstid i førstepersons skytespill. Uansett om man synes én gjennomspilling er nok eller ikke, virker det gledelig nok som om multiplayer-delen er både solid og spillbar, og vil forhåpentligvis bidra til å holde dette spillet levende i lang tid fremover.

Men hvordan man enn vender og vrir på det, er MOHAA et teknisk imponerende, og på alle måter glimrende stykke underholdning for oss etterkrigsbarn – som synes det er helt OK å leke død og fordervelse på PC-en.

(I februar kan du også vinne din egen kopi av MOHAA, i MÅNEDENS KONKURRANSE på ITavisen.no)

Stikkord: pc_test, spilltester, testprodukt