Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Alone in The Dark 4

Det fjerde spillet i Alone in The Dark -serien benytter alle triksene i boka for å få deg til å skvette der du sitter…i kontorstolen…foran PC-en…alene…i mørket…

Alone in The Dark sender deg hodestups inn i et enormt spøkelseshus (med tilhørende hage- og naturområder) på en avsidesliggende øy, fullt av demoner og beist som absolutt ikke vil deg godt. Bordet er dekket, terningen er kastet, og skrekkeventyret er servert.

Det første valget du blir nødt til å ta etter å ha startet opp Alone4, er om du skal spille som den skyteglade og alltid tøft antrukne Ed Carnby, eller om du vil tre inn i rollen som sjarmerende og litt mer utspekulerte Aline Cedrac. Den store forskjellen på de to ligger først og fremst i at Aline foretrekker å skremme monstrene bort med lommelykten der Carnby heller plasserer et par velrettete skudd med hagla.

Hvem du velger har avgjørende betydning for hvordan spillet utvikler seg, hvilke oppgaver du må løse, og hvilken historie du får gleden av å dykke inn i. Det fine er, at når du har spilt gjennom spillet med den ene, har du et helt nytt eventyr i vente med den andre.

Grafikken i Alone4 er absolutt suveren, ikke minst på grunn av en genial atmosfærisk lyssetting. Spredt gjennom spillet blir du også presentert for et antall særdeles velregisserte filsnutter, som virkelig får adrenalinnivået ditt opp et par hakk. Så mens grafikken innfrir alle forventninger, er det derfor en stor skuffelse at man ikke har gjort det minste forsøk på å synkronisere tale til spillfigurenes leppebevegelser (det er jo stygt å snakke med munnen åpen, pleide mamma å si).

God gammel stil

Alone4 kan på ingen måte beskyldes for å være et originalt spill. De snåle og særdeles lite oversiktlige kameravinklene har vært standard i skrekkeventyr-sjangeren siden den første Alone In The Dark. Kontrollene er av den gode gamle piltast-typen, som kan virke litt fremmed for nykomlinger som er vant til strømlinjeformete pek-og-klikk-grensesnitt. Lommelykt-effekten har vi også sett før, for eksempel i Blair Witch-spillene, selv om det aldri før har vært så virkningsfullt gjennomført som nå.

Historien er heller ikke noen revolusjon, og bygger rundt nok en variant av den gode gamle leksa om den gale vitenskapsmannen som åpner en portal til en annen dimensjon full av monstre. Med andre ord et gedigent oppkok av alt som er typisk H.P. Lovecraft, typisk Zombie-filmer, typisk Resident Evil, og typisk tidligere episoder av Alone In The Dark.

Men hva så? Det hele fungerer like utmerket i år som for ti år siden, og i sin grafiske prakt er det vanskelig å ikke la seg rive med inn i det såkalte «nye» gamle marerittet. Er du fan av sjangeren, eller aldri vært borti den før, er Alone In The Dark 4 god valuta for pengene – særlig hvis du sitter alene og spiller med lyset slått av. Og skulle du ikke bli skremt, så får du i det minste full utbytte av den nydelig grafikken i mørket…

Vi garanterer at du raskt væter buksene i Alone in The Dark 4: The New Nightmare
Lommelykten er din beste venn.

Stikkord: pc_test, spilltester, testprodukt