«eNorge 3.0», regjeringens handlingsplan for IT-Norge, ble lagt fram i dag. Intet mindre enn 133 tiltak står på den omfattende lista.
Blant tiltakene kan vi nevne etablering av et globalt nettverk som knytter utenrikstjenesten sammen, utvikling av et samisk skolenett og oppretting av et felles nettsted for friluftsliv i Norge.
Alt sammen prisverdige tiltak som sikkert vil bli til glede og nytte for mange.
Rett til informasjon
Regjeringen makter derimot ikke å holde fokus på det jeg mener burde være jobb nummer 1: Å sikre innbyggerne tilgang til offentlig informasjon.
Annonse
Odin er ikke så verst – det har blitt relativt mye enklere å finne fram i statsapparatet og byråkrati på nasjonalt plan. Og Norge.no – som tar sikte på å samle all offentlig informasjon i én portal, er et prisverdig tiltak.
Men det er ikke nok, så lenge hva det er overlatt til den enkelte kommune eller etats forgodtbefinnende å avgjøre hva slags informasjon som skal legges ut.
Mange steder er det slik at du ikke får vite at barnehagen ungene dine går i skal nedlegges før det dukker opp en løpeseddel i postkassa di fra en «folkeaksjon» (bestående av folk som har tid og lyst til å slite benkene i kommunestyresalen) som vil demonstrere mot vedtaket.
Informasjonsplikt, takk!
Jobb nummer 1 burde være å endre offentlighetsloven, slik at embedsverk og kommuneadimistrasjoner blir pålagt å publisere all informasjon som ikke spesifikt er unndratt offentlighet.
Samtidig bør de ha plikt til å utvikle systemer som garanterer at de samme innbyggerne blir hørt – at de har anledning til å sende sine synspunkter og spørsmål til maktens sentrum. Og få svar.
I en tid med papir var dette praktisk og økonomisk umulig. Med Internett er det en smal sak. Så får det ikke hjelpe at ca. 30 prosent fortsatt er uten tilgang til nettet. De får heller låne PC’en på kommunehuset.
Standarder viktigNøkkelen ligger i standardiserte grensesnitt og globale søkeverktøy som gjør at du med litt hell kan finne et offentlig dokument uten å vite hvilket departement og ikke minst hvilken underavdeling det sorterer under.
På lokalplanet – og i enkelte tilfeller på nasjonalt plan – bør nyhetsbrev pr. e-post til alle innbyggerne være en selvfølge (selvsagt med reservasjonsrett).
I mange kommuner holdes dessverre fokus på tjenester framfor informasjon. Å tilrettelegge digital infrastruktur for næringslivet er et prisverdig tiltak, men det må ikke overskygge den soleklare plikt kommunenes administrasjon og politiske ledelse har til å informere innbyggerne om hva de holder på med.
I en tid da hjemmesitterpartiet blir stadig større, er det avgjørende for demokratiet at det er til stede i den verdenen folk flest faktisk befinner seg – på nettet.
Sidrompa KLF
På pressekonferansen i forbindelse med IT-meldingen karakteriserte Altas ordfører Eva Nielsen Kommunenes Landsforbund (KLF) som «sidrompa». Hun mener at de rett og slett ikke er på banen.
Når kommunenes felles organ har meldt seg ut – eller kanskje ikke en gang har giddet å melde seg inn – gjenstår Staten som redningsplanke. Sentrale politikere er selvsagt livredde for å blande seg inn i lokalpolitikken, selv om de i praksis gjør det hele tida.
Men i en såpass viktig sak bør de skjære igjennom med en nasjonal standardiseringsplan.
Ser ikke ut
Mange kommunale nettsteder – om de i det hele tatt er der – ser ikke ut i måneskinn. De er laget av glade amatører, de har tilnærmet null informasjonsverdi, og later mest av alt til å være til for å lokke til seg bedrifter og turister.
Slik kan det ikke være. IT-innovasjon og globalt utenriksnett er både spennende og viktig, men tilgjengeligheten av offentlig informasjon er viktigere for oss som faktisk bor i dette landet. Og den er knapt nevnt i meldingen fra en regjering som ellers strutter av styringskåthet.
Annonse
