En forskergruppe ved Princeton-universitetet i USA fikk i oppdrag av platebransjen å finne ut hvor lett det er å knekke vannmerketeknologien som skal sikre at musikk ikke blir piratkopiert.
Oppskrift
I går skulle de legge fram resultatene. I følge hardnakkede rykter hadde forskerne uten problemer greid å knekke koden. I dokumentet som skulle legges fram på en konferanse i Pittsburgh i går, ligger trolig oppskriften på hvordan det gjøres.
Bak teknologien står SDMI (Secure Digital Music Initiative), en organisasjon finansiert av musikkbransjen som arbeider for digitale standarder som gjør det vanskeligere å kopiere musikk både til privat bruk og i nulovlig kommersielt øyemed.
Frykt for å tape
SDMI, som var oppdragsgiver for forskergruppa, truet imidlertid med søksmål dersom metoden ble offentliggjort. Frykten for å tape en rettssak og måtte betale klekkelig erstatning har nå ført til at forskerne likevel ikke vil offentliggjøre sine resultater.
Annonse
– Et søksmål er dyrt, tidkrevende og usikkert – uansett hvor god eller dårlig sak motparten måtte ha mot oss. Derfor har vi tatt en kollektiv avgjørelse om ikke å utsette oss for noe slikt, sier professor Edward Felten til MSNBC.
Lekkasjer
Felten har ledet arbeidet med å undersøke hvor sikker vannmerketeknologien er. Under seg har han hatt en rekke studenter som villig vekk har lekket til pressen om hvor lett teknologien er å knekke.
Det såkalte vannmerket er i første omgang ment som en merking av musikk-CD’er og nedlastbare musikkfiler på nettet, slik at de skal kunne spores tilbake. På sikt vil også disse vannmerkene også kunne brukes til å hindre at musikk blir kopiert videre fra første generasjon.
Vannmerket ligger bare på originalen, og kan ikke flyttes over på kopiene.
Finner ikke CD-spilleren eller MP3-spilleren/programvaren vannmerket, kan ikke musikken spilles
For å lure teknologien må man på en aller annen måte simulere vannmerket i digital form ved å legge til et flagg. Selve vannmerket er analogt, og kan dermed ikke flyttes i digital form.
Forskergruppas egen versjon av saken
Korresponanse mellom SDMI og professor Felten – med tillegg som langt på vei røper hva forskergruppa kom fram til.
Annonse
