Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Fortsatt lov å kopiere til privat bruk

KOMMENTAR: Kulturdepartementets høringsutkast om endring av åndsverkloven vil fortsatt gi deg og meg anledning til å kopiere musikk og film til eget bruk. Og det er bra, mener ITavisen.nos redaktør Tore Neset.

I utkastet foreslås det at det fra neste år skal innføres en avgift på tomme CD-plater og andre digitale lagringsmedier. Denne avgiften skal pløyes tilbake til kunstnere som taper på at folk låner verket deres av naboen framfor å kjøpet det selv.

Et totalt forbud mot kopiering til privat bruk, slik vi har sett blant annet i Danmark og Storbritannia, er både lumpent overfor forbrukerne og umulig å håndheve med et politi som allerede sliter nok med å komme a jour når det gjelder mer alvorlig kriminalitet.

De rike får mest

Å innføre en avgift på tomme lagringsmedier er heller ikke uproblematisk. Hem skal for eksempel ha pengene? Med den gamle kassettavgiften var det slik at potten ble fordelt til prisverdige norske musikkprosjekter. Samtidig er det et faktum at det ikke først og fremst er uetablerte artister som lider under kopiering.

De som taper mest, er og blir de besteselgende artistene på toppen av VG-lista.

Med det nye forslaget skal disse først få sitt, og så fordeles smulene til kjellerbandene.

Tore Neset
Avgift på tomme CD-plater er ikke nødvendigvis en dårlig idé, mener Redaktør Tore Neset.

Neppe mye dyrere

Vil tomme CD-plater, minidisker og andre lagringsmedier nå bli så dyre at det ikke er noen vits i kopiere lenger?

Neppe.

Prisen på lyd- og videokassetter har faktisk gått kraftig ned i pris siden avgiften ble innført. Helt i starten da avgiften ble innført, ville ryktene ha det til at et sted mellom 60 og 90 prosent av alle kassetter som ble solgt i Norge var smuglergods fra Sverige og andre land.

En annen, og kanskje mer plausibel teori, er at markedsmekanismer og produksjonsteknologi gjorde jobben sin.

Når det gjelder tomme CD-plater, har prisen krympet fra 50-60 kroner til godt under tieren. Det skal godt gjøres å avgiftsbelegge så mye at disse produktene framstår som dyre for den jevne forbruker.

Med andre ord har en slik avgift små muligheter for å virke preventiv, noe som vel heller ikke er hensikten.

Skjønt poenget

Vi må berømme den sittende regjering for å ha skjønt poenget: At alle bør ha rett til å kopiere til privat bruk, så lenge det ikke skjer i stor stil og med profitt. Dersom underholdningsbransjen er fornøyd med en økonomisk kompensasjon for dette, er alt såre vel.

Greier de å finne tekniske metoder som effektivt hindrer kopiering, frosvinner grunnlaget for avgiften. Det mener både Kulturdepartementet og EU, som er i ferd med å vedta en lignende lovendring.

Misfornøyd IT-bransje

IT-bransjen er ikke fornøyd. Hvordan skille mellom underholdning og jobbrelatert, legitim kopiering av egne data? Avgiften vil faktisk gjøre det dyrere for programmerere å ta kopi av sitt eget arbeid, heter det.

Programvareprodusentene har allerede et luksuriøst unntak fra den generelle retten til privat kopiering nedfelt i åndsverkloven. Selv om piratkopiering av programvare både i bedrifter og i private utvilsomt er et stort problem, er det i hvert fall generelt ulovlig dersom opphavsmannen ikke gir tillatelse. Noe tilsvarende forbud har musikkbransjen aldri fått nyte godt av.

Bør sidestilles?

Hvor stor praktisk betydning forbudet mot kopiering av programvare har, kan kanskje diskuteres. Men når kopijegerne i BSA (Busisness Software Alliance) oppdager verstinger på gutterommene, kan de i hvert fall gå til sak. Det har vært vanskeligere for IFPI (International Federation of the Phonographic Industry), som tilsvarer BSA på musikkfronten.

Spørsmålet er snarere om underholdning og programvare skal sidestilles – om man i fornuftens navn også her skal gi en generell tillatelse til å kopiere privat og i stedet hente inn deler av antatt tap gjennom offentlig avgift.

Napster fortsatt problem

Napster og andre tjenester som muliggjør massespredning vil likevel fortsatt være et problem. De dekkes for så vidt godt opp i den eksisterende loven. Legger du en musikkfil ut på harddisken din og sier til hele verden at de er velkomne til å hente den, har du gjort deg skyldig i uautorisert massespredning. Så greit er det.

I Belgia vil politiet arrestere privatpersoner som bruker Napster. I Norge vil forhåpentligvis ingen bli tatt for det.

Når skoleelever som avtaler med hverandre at »du kjøper den CD’en, så kjøper jeg den neste – og så kopierer vi av hverandre og sparer store penger», har myndighetene også et håndhevingsproblem.

Nei til politistat

Ingen er tjent med et politi som stormer inn i stua for å sjekke hvilke CD-plater eller DVD-filmer du har kjøpt, og hvilke du har lånt av naboen. Og musikkbransjen – og kanskje databransjen – har trolig langsiktige fordeler av at unge folk uten penger kommer i kontakt med deres produkter gjennom lån og kopiering.

Slikt skaper kunder på sikt, selv om bransjen ikke liker å se det på den måten.

Politikere og byråkrater som ellers ikke har utmerket seg med å være oppdaterte på teknologifronten har greid å se de fleste aspekter ved det store dilemmaet som hjemmekopieringen i den digitale tidsalder er.

Noe høyt hurra får de ikke verken fra hjemmekopistene, IT-bransjen eller musikkbransjen. Det tyder på at de har gjort noe riktig.

Diskuter!
Kom med dine menigner om dette temaet, og diskuter med andre leser på ITavisen.nos diskusjonsforum.

Høringsutkastet kan du lese på odin.dep.no.