(Diskuter denne kommentaren på ITavisen.nos diskusjonsforum.)
For et par år siden var det ingen kunst å finne de ferskeste låtene fra toppartister gratis på nettet. MP3-revolusjonen var i full gang, og alle snakket om at nå måtte platebransjen tilpasse seg en ny tid.
De våknet brått, og mobiliserte advokatkorpset. Alle små og store MP3-steder på nettet fikk mindre hyggelige brev, og de fleste tok redselen for millionsøksmål inn over seg.
Gråsone
Tilbake sto MP3.com og Napster, som opererte i lovens gråsone. I dag samarbeider MP3.com med Warner, som tidligere gikk til sak mot dem. Napster er kjøpt opp av et annet stort plateselskap, BMG. Nå finner du mest uetablerte artister og plateselskaps-autoriserte smaksprøver på MP3.com.
Annonse
Og snart må du betale en månedlig avgift for å dele og hente musikk via Napster.
I første omgang fem dollar (44 kroner), men ryktene vil ha det til at det blir 15 (132 kroner) om kort tid. Ønsker du ubegrenset bruk, vil du få tilbud om abonnement på 180 dollar (1580 kroner) i året.
Nettstedet vil ikke registrere hvem som laster ned hva, bare hvilken musikk som passerer gjennom systemet. Pengene blir så fordelt til plateselskap og artister etter antall opp- og nedlastinger.
Mer lovlig
Andelen lovlig musikk bare øker. Tendensen er at du ikke kan laste den ned for viderekopiering til CD, bærbar MP3 eller minidisc. Musikken kan ofte bare spilles på direkten mens du sitter med PC og nett.
Samtidig blir det stadig vanskeligere å finne de klart ulovlige nettstedene som tilbyr de siste hit’ene som tjuvgods. De relativt få stedene som fortsatt opererer, skjuler seg bak kryptiske adresser. Og ofte må du ta en dose porno med på kjøpet. MP3 har blitt lurvete, et bakgatefenomen på linje med prostitusjon og narkosalg.
Jo da, Gnutella og andre Napster-kopier er der fremdeles. Mens Napster gjorde den kardinalfeilen å tilby et system som involverer både tjenermaskin og sentral programvare, satser nykommerne på å finne huller i lover lagd av politikere som ikke kunne forutse bruk av ikke-fysiske verktøy.
Men nå skjerpes lovverket, både i EU og USA. Du og jeg kan faktisk snart straffes for vår hobbyvirksomhet, selv om sjansene er små. Men få arbeidsgivere vil i framtida ha nerver til å la sine ansatte legge MP3-filer på nettverksdisken.
Musikkbransjens muskler
Musikkbransjen har finansielle muskler til å engasjere noen av verdens fremste programmere til å finne finurlige løsninger som hindrer uautorisert nedlasting og kopiering.
Her om dagen dro jeg ned en låt med Groove Armada fra gruppas offisielle nettsted. Jeg tenkte jeg skulle brenne den på en samle-CD med nettlåter.
Men nei.
MP3-filen lot seg rett og slett ikke omforme til WAV. Vennlig hilsen SDMI (Secure Digital Music Initiative) – organisasjonen platebransjen har opprettet for å stoppe sånne som meg.
Og de bør i grunnen stoppe oss. For om all musikk ble tjuvgods, ville god musikk aldri oppstå. Musikere ville sulte i hjel, plateselskap ville gått konkurs. Det siste er kanskje ikke så farlig. Men musikerne vil vi ha.
Nå er det i ferd med å utvikle seg nye markedsmekanismer. Både på MP3.com, vårt hjemlige freetrax.com og andre steder på nettet er det i ferd med å oppstå en ny generasjon stjerner som leverer sin musikk direkte til forbruker. Inntektene kommer fra sponsorer og annonsører på nettstedet, ikke fra de som hører musikken.
Dette er kanskje en trussel mot den etablerte musikkindustrien. Men den samme musikkindustrien satser alt på å få de tunge beina sine innafor.
Stengte dører
Det er bare et tidsspørsmål når SDMI kommer opp med en løsning som preger digitale nei-ord inn i originalene, slik at plateselskapene selv kontrollerer hvilken vei musikken tar etterpå.
Selvsagt vil disse systemene crackes, på lik linje med all annen sikkerhetskode. Men med mulighetene for å lage stadig nye algoritmer, spørs det hvor lenge crackerne vil gidde å henge med. For oss vanlige musikkdiggere vil et neppe være verd bryet. Dørene vil føles stengt, noe som er viktigere enn at de faktisk er det.
Absurde lover
Nei, vi får nøye oss med å kopiere analogt, via linjeutgangen på lydkortet til minidiscen. Det har foreløpig ingen klart å hindre oss i. Ulovlig er det heller ikke, slik den norske åndsverkloven er utformet i dag.
Rammene er vide for privat kopiering (minus programvare, som har egne bestemmelser), så lenge ingen penger skifter eier. Men også dette prinsippet står under press. Ikke minst fra EU, som er i ferd med å vedta en lov som legger sterke juridiske begrensninger på hva du gjør med CD-ene og filmene etter at du faktisk har kjøpt dem.
Det er beklagelig. Og ikke minst absurd. For hva om en ryggsekkprodusent med loven i hånd kan bestemme at jeg ikke kan låne sekken min ut til en kamerat som vil på fjelltur, fordi han da ikke kjøper sekk selv?
Alle blir lovbrytere?
I Danmark er all digital kopiering forbudt, også til privat bruk. Men hittil har ikke en eneste danske blitt tatt av politiet for å ha hatt brente CD-er i hylla.
Politikerne som vedtok loven skjønte sikkert at den verken var ønskelig eller mulig å håndheve overfor Susanne og Søren med CD-brenner hjemme. Begrunnelsen var at en streng, altomfattende lov ville gjøre det lettere å ta storkriminelle som har kopiering av opphavsbeskyttet materiale som levebrød. Prisen ble at man gjorde brorparten av den yngre danske befolkning til lovbrytere.
Vil norske politikere gjøre det samme?
Annonse
