Det er en vanlig dag på jobb – instruksjonene til neste oppdrag blir levert elektronisk til din laptop, komplett med biografi og videoklipp av målet. Etter nøye gjennomgang av materialet plukker du ut hva slags våpen som trengs. Kun det nødvendigste tas med, både av økonomiske hensyn og fordi nøkkelen til en vellykket jobb er effektivitet og nøyaktighet.
Og så begynner moroa. I det første oppdraget skal du gjøre ende på et triademedlem i Hong Kong, og parkerer bilen i nabolaget der et møte skal finne sted. Med en snikskytterrifle i kofferten finner du et passende hustak, og venter tålmodig på å få inn et sikkert skudd. Her er det ikke rom for feil, og så snart målet faller om er det bare å legge på sprang. Et par skudd fra illsinte etterfølgere treffer deg i ryggen, men du lar deg ikke stoppe av et par kjøttsår og kommer uanfektet til bilen. Oppdrag utført.
Fotarbeidet er viktigst…
Hitman er et skytespill som krever planlegging, for ikke å snakke om tålmodighet. Rimelig nok er det første oppdraget svært enkelt, men det blir fort komplisert og vanskelig å i det hele tatt forstå hva det er meningen at du skal gjøre.
Noen ganger må du spille oppdragene mange ganger for å bli kjent med omgivelsene, og det er til tider ikke enkelt å gjette hva det er meningen at man skal gjøre. Det finnes gjerne smarte og diskré løsninger på problemene, selv om man ofte like gjerne kan gå inn og skyte vilt rundt seg.
Annonse
Uheldigvis er det ingen mulighet for lagring midt inne i oppdragene. I de større oppdragene fører dette uunngåelig til atskillige timer med repriser og gjennomkjøring av de første delene av brettet, før man gradvis kommer litt videre. Det er ikke urealistisk å regne med 30-40 forsøk på noen av de vanskeligste oppdragene. Riktignok har du noen ganger flere “liv”, men denne funksjonen er så og si ubrukelig til noe som helst. Problemet her er at når du blir kastet tilbake inn i oppdraget er alle vaktene skyteglade og i fyr og flamme over det du nettopp gjorde før du døde.
Verden bak et skallet hode
Man opplever handlingen i tredjeperson, med en virkelig håpløs kameravinkel rett bak skuldrene til det skallete Hitman-hodet. Denne synsvinkelen gjør det ofte vanskelig å utføre handlinger, og å orientere seg skikkelig. Det hadde vært så mye, mye bedre med en mulighet for å hoppe inn i første person, eller en tredjepersonsvinkel fra lengre unna.
 |
| Slapp av – jeg er i forkledning…som bowlingkule |
Spillet tar deg med rundt til flere eksotiske steder i verden, fra den dypeste jungel til storbyen, og oppdragene utspilles både om natten og på dagen. Grafikken forøvrig er god og detaljert, men lider av enkelte “clipping”-problemer, altså at du for eksempel kan se folk gjennom vegger og lukkede dører.
Derimot er det mange fiffige detaljer som gjør seg svært godt i Hitman. For eksempel er et velbrukt triks å snike seg opp mot en eller annen stakkar, kvele han bakfra med pianostreng, og ta klærna hans. Det er også en god ide å gjemme unna lik, og animasjonene er svært overbevisende når du sleper tunge kropper og slipper de ned i kloakken. Likevel virker det litt teit at du kan spasere rett inn blant dusinvis av oppvakte asiatiske gjengmedlemmer, og bli totalt oversett bare fordi du har tatt på deg en annen jakke.
Dødens bittersøte ettersmak
Men alle frustrasjonene til tross, så må det bare innrømmes at følelsen av å endelig gjennomføre et oppdrag perfekt – etter 24 forsøk – er veldig tilfredsstillende. Man skulle bare ønske at det var mulig å lagre inne i oppdragene, slik at man kunne spille gjennom de raskere (og at det var flere oppdrag å spille).
Konklusjonen er derfor at Hitman – Codenamet 47 er et veldig tøft, men trasig spill. Kun virkelig hardcore-spillere vil nok ha tålmodighet til å tolerere alle irritasjonsmomentene, men de kan da også oppleve gleden av å virkelig leve seg inn i den intense leiemorder-atmosføren.
Annonse
