SPILLTEST: No Escape

Dette er nemlig et spill som ikke blir morsomt før man er minst tre spillere (maks åtte) – og da er det til gjengjeld ganske fornøyelig, om enn så banalt.

Konseptet i No Escape er av den gamle og godt utprøvde typen, hvor spillerne springer rundt og prøver å ta knekken på hverandre. Men i motsetning til Counterstrike, Quake, og Unreal Tournament, oppleves No Escape i tredjeperson, og inneholder ikke en dråpe blod.

Fremtidens Robinson?

Spillarenaen består av en rekke forskjellige bittsmå planeter, som du kan springe rundt på få sekunder, og kampene som utkjempes er del av et intergalaktisk “Reality TV”-show. Når du tar knekken på dine motspillere etterfølges det gjerne av jubel og applaus fra publikum.

Annonse

Rundt omkring ligger penger, power-ups og våpen som du kan plukke opp, og her har man ikke tatt smålige hensyn: miner, granater, plasmakanoner, rakettkastere, bazooka og atomvåpen (!) er til din disposisjon.

Hvert våpen fungerer på sin måte. For eksempel kan rakettene automatisk peile seg inn på målet, granatene kan lobbes over bakkekammer, mens atomvåpenet gjør alle innen sprengområdet til svært sårbare radioaktive mutanter – inkludert deg selv, hvis du ikke kommer deg unna i tide.

Når man har spilt et visst antall minutter på en planet, telles poengene opp og man går videre til neste. Man kan velge planet å spille på, eller få maskinen til å plukke ut bare planter av en viss størrelse, eller av en spesiell vanskelighetsgrad.

En vennskapelig runde…

Det finnes forskjellige typer spill, som “capture the flag” og “tag”, men alle går til syvende og sist ut på å skyte hverandre til fillebiter – noe som er kjempegøy, så lenge man har folk å spille med.

Kjapp action – her er det om å gjøre å plaffe…eller bli plaffet

Du kan enkelt sette opp et spill på et lokalnett, men det kreves at alle spillerne har sin egen spill-CD. Dette betyr at alle som vil være med må kjøpe spillet, og man kunne nok ha etterlyst en billigere løsning på dette. Alternativet er å søke etter motstandere på det store Internett, men da ITavisen.no testet No Escape fant vi faktisk ingen pågående spill der ute – dessuten er det neppe like tilfredsstillende å lobbe granater mot en person du aldri har møtt i USA, som det er å lokke din kjære redaktør inn i en nøye utspekulert og dødelig atombombe-felle.

No Escape er full av imponerende animasjonssekvenser

Lekkert , men begrenset

Grafikken er superb, særlig på introduksjonsfilmen og de mange små videosnuttene som presenterer de personene du kan spille. Det er nemlig en håndfull forskjellige figurer, fra den mystiske Pei Ling og den glisende superagenten Massimo, til blikkboks-roboten Barry 2000, og FunCom har virkelig gjort seg flid med å lage imponerende 3D-animerte videosekvenser for å presentere hver enkelt av dem.

Dessverre har det ingen konsekvenser for selve spillet hvem du velger å spille, med mulig unntak av at høydeforskjeller mellom figurene kan gjøre at noen er lettere å få øye på i enkelte typer terreng enn andre. De kommer også med forskjellige kommentarer og lydeffekter i løpet av spillet, men det hadde jo vært på sin plass å gjøre litt mer utav de forskjellige personene: Barry 2000 kunne for eksempel tåle masse, men bevege seg saktere, mens Pei Ling kunne være supersmidig og ekspert i nærkamp.

Det største problemet med No Escape er at hvis du stripper bort de imponerende introsekvensene, så sitter du igjen med et enkelt og lite variert spill. Riktignok er det moro, men faren for at man går lei etter et dusin spill er overhengende.

Annonse
Annonse