Spillselskapet Blizzard har latt det gå over fire år siden pangsuksessen med Diablo, spillet som satte ny standard for dataspill i sverd og sauseri-sjangeren (fritt etter eng. “Sword og Sorcery”). Endelig er den etterlengtede oppfølgeren her, men var det verdt ventetiden?
Den uendelige massakren
Til tross for hard medfart i det første spillet, overlevde Diablo, og er nå på vei østover for å finne sine djevlebrødre Baal og Mephisto, slik at de sammen kan slippe sin onde fandenskap løs på verden. Din oppgave er naturlig nok å forhindre at dette familietreffet finner sted ved å komme Diablo i forkjøpet.
Baal og Mephisto har heldigvis blitt gjemt og begravet, beskyttet av en utømmelig hærskare av monster og blodtørstige vanskapninger. Disse sender du brutalt tilbake til helevete mens du plukker skatter og magisk gjenstander fra dem. Fett nok, ikke sant?
Ok, så pløyde vi kanskje litt fort gjennom handlingen, men den har egentlig relativt lite med selve spillets gang å gjøre. Diablo II går nemlig ut på å slåss, samle gull og utstyr, og å utvikle spillfiguren din. De som er ute etter et avansert plot og velutviklete spillpersonligheter har lite å hente her.
Annonse
Fem personer å spille
Men så er også Diablo II overlegen på akkurat figurutvikling og monsterdreping. Du får velge om du vil spille barbar, necromancer, trollkvinne, paladin, eller amazon. Det geniale er at det hver av disse heltetypene føles helt forskjellig å spille, fordi de har hver sitt unike sett med egenskaper, magi, og våpenferdigheter.
Det betyr at er du necromancer, som spesialiserer seg på å vekke opp de døde til å slåss for seg, må du spille på en helt annen måte enn hvis du for eksempel hadde vært en sverdsvingende barbar. Hele systemet med erfaring og utvikling av de forskjellige egenskapene føles veldig riktig, og gjør spillet mye mer variert enn forløperen.
Spillverdenen i Diablo II enorm, med enorme arealer å dekke. Et fiffig system med “waypoints”. samt magi som åpner portaler tilbake til byen, gjør det smertefritt å navigere seg gjennom de forskjellig områdene.
Fantastiske cut-scenes
Begrenset interaktivitet og lineært handlingsforløp til tross, så har Blizzard gjort oppsiktsvekkende godt arbeid på de animerte sekvensene som bringer handlingen fra kapittel til kapittel. Introduksjonssekvensen du får servert før spillet starter er faktisk den beste undertegnede har sett til dags dato på noe spill.
Grafikken i selve spillet er, om ikke like spektakulær som i de animerte sekvensene, god nok, selv om det bare ser ut til å være en oppgradering av grafikkmotoren fra Diablo. Bakgrunnsmusikken fungerer godt, og lydeffektene når monstrene siger om eller eksploderer av dine ildkuler er svært tilfredsstillende.
Lagre! nå! Er det så vanskelig, da?
Det ser ut til å være en trend blant spilldesignere å hoppe over tradisjonelle lagringsmuligheter. I Vampire: The Masquerade var det opprinnelig bare mulig å lagre på spesielle steder, noe som fort ble så upopulært at Activision skyndte seg med å gjøre en patch tilgjengelig på nett som fikset det slik at du kunne lagre når som helst.
I Diablo II kan du riktignok lagre når som helst, men idet du lagrer må du samtidig avslutte spillet. Det som virkelig er idiotisk er at posisjonen din ikke lagres, så neste gang du spiller er du tilbake i nærmeste by, til tross for at du kanskje forlot spillet langt nede i et underjordisk tempel.
Kan noen fortelle meg hvorfor det er så innmari vanskelig å lage en helt vanlig lagringsfunksjon, som fungerer akkurat slik du forventer?!
Bra, men ensporet
Mesteparten av spillet går altså ut på å finne seg bedre våpen og utstyr, og å utvikle personen sin best mulig, slik at man kan drepe mest mulig monster – ikke at det er noe galt med det 🙂 Du kan også spille online med andre spillere, på battle.net. 
Diablo II er gøy, og spillsystemet er pent og knirkefritt, men man må virkelig være en fan av såkalt “dungeon-crawling” for å ikke gå litt lei av den evinnelige klikk-og-drepinga.
Likte du ikke den første Diablo er det nok lite som tilsier at du blir oppslukt oppfølgeren.
Annonse
