Hopp til navigasjon Hopp til innhold

I kø for å tilby bredbånd

Privatmarkedet i Norge kommer til å ha skyhøye forventninger når bredbåndstilbyderne nå stiller seg i kø for å fallby hurtig Internett-tilgang.

Bredbåndsfabrikken, som er den norske avleggeren til Bredbåndsbolaget i Sverige, går i disse dager ut med en annonsekampanje som ber kundene vente til de er på banen.

Selskapet argumenterer for sitt konsept med å tilby 10 megabit/s ethernett rett hjem og advarer mot konkurrentenes mer puslete hastigheter.

Mens vi venter

Og vente må kundene. For Bredbåndsfabrikken har intet tilbud i Norge foreløpig, selv om de har inngått en avtale som gir selskapet rett til å tilby sine tjenester til om lag 82.000 boenheter i OBOS. Det jobbes imidlertid intenst for å få infrastrukturen på plass fortest mulig, men betyr dette graving, vil det uansett ta tid.

Mens Bredbåndsfabrikken tilbyr 10 megabit/s ethernett – det samme som de fleste av oss har i kontorlandskapet på jobben, er de eneste leverandørene av bredbånd i noe omfang til privatmarkedet i dag kabeltv-selskapene Telenor Avidi og UPC. Disse tilbyr opp til 640 kilobit/s inn til boligen og 128 kilobit/s ut.

Fast pris

Dette er fem-ti ganger ISDN-hastighet, og har i tillegg den fordelen at man slipper å tenke på hvor lenge surfingen foregår. Det er bare en fast sum å betale hver måned, mellom 295 og 395 kroner (UPC). I svært mange tilfeller vil denne formen for tilgang til Internett også være billigere enn oppringte samband.

Telenor vil alle møte, og der snakkes det fortsatt om ADSL som teknologien som i første omgang skal gi bredbånd til folket. Det vil den kunne gi. Hittil har de forsiktige (og nesten hemmelige) forsøkene på å tilby ADSL til bedriftsmarkedet vært dyre løsninger, sammenliknet med de priser selskaper som Bredbåndsfabrikken antyder: ca et par-tre hundrelapper i måneden for ti megabit/s.

Trådløst

Det vil komme andre aktører på banen i løpet av året, også på privatmarkedet. Tele2 tilbyr trådløs tilgang i et pilotprosjekt i Oslo, mest mot bedriftsmarkedet, men de første privatkundene skal være landet.

Utfors har ikke helt bestemt seg for nivået på norgessatsingen sin, men sikter først på bedriftsmarkedet. Med den strukturen Norge har, der en fiberkabel som passerer et par boligområder, uvegerlig vil ha passert noen bedrifter samtidig, gjør at det ikke blir like strengt skille mellom dem som retter seg mot bedriftsmarkedet og privatmarkedet som andre land opplever. Dermed regner også Utfors med å tilby sine tjenester til privatmarkedet etter hvert.

Telenor er tvunget til å slippe konkurrentene til på kobberledningene sine, og det er disse ledningene som benyttes til å gi bredbånd via ADSL. I trygg forvissning om at det er Telenor som sitter på kompetansen og kjennskapet til eget nett, ser det ut til at selskapet i stedet for å la konkurrentene selv lage ADSL-løsninger, heller vil tilby internett-leverandører og andre tjenestetilbydere å koble seg til ferdige ADSL-løsninger.
Et lurt trekk, som både sikrer Telenor kontrollen over ”arvesølvet” og større deler av inntektene fra bredbåndsatsningen.

Politisk prising

Prisene fra statsselskapet vil avgjøre om ADSL blir bredbånd til folket eller til de få, og prisene vil bli avgjort av konkurransen fra andre teknologier.

Problemet med konkurransen på privatmarkedet er at den bare vil eksistere der minst to av aktørene er tilstede i samme husstand. Det er sannsynligvis bare et politisk press mot Telenor som kan føre til at like priser blir opprettholdt som prinsipp, slik at konkurransen i Oslo og andre store byer får positive følger for bredbånd-prisingen i resten av landet.