Dette skriver stipendiat Tanja Storsul ved Institutt for medier og kommunikasjon i et debattinnlegg i avisen Dagens Næringsliv som omhandler Enoksen forslag om såkalt ’digital allemannsrett’.
Hun hevder at myndighetene er nødt til å finne alternative virkemidler om de skal drive en distriktspolitikk med lik tilgang til grunnleggende teletjenester over hele landet.
Hensikten er å sikre at næringslivet i distriktene får konkurrere på like vilkår med næringslivet i mer sentrale strøk. Prinsippet om enhetsskolen vil også være viktig i debatten om de distriktspolitiske aspektene av telepolitikken.
Situasjonen i dag
Storsul skriver at lik pris ble forlatt som telepolitisk målsetting da liberaliseringen ble forberedt. Enoksens visjon vil altså innebære en omlegging til en ”gammeldags” telepolitikk.
Annonse
I tillegg hevder altså Storsul at en ”lik-pris”-politikk strider mot EØS-avtalen. EU stiller krav om at ”grunnleggende teletjenester” skal være tilgjengelig for alle og at disse skal prises rimelig etter nasjonale forhold.
Prisforskjeller
Prisforskjeller kan dermed begrenses, men ikke elimineres. Merkostnadene for en slik utjevnende prispolitikk skal fordeles mellom markedsaktørene. For EU er det taletelefoni, faks og/eller datatjenester som skal være universelt tilgjengelig.
EU har en klokkertro på at markedet vil fordele høyhastighetstjenester på en fordelaktig måte. Dette tviler Storsul sterkt på. For utbyggerne av bredbåndskapasitet vil østlandsområdet være langt mer attraktivt enn Finnmark.
Prisene vil bli deretter og sannsynligheten for at folk og næringsliv i distriktene vil få dårligere vilkår enn i sentrale strøk er stor.
Mulige tiltak
Storsul foreslår derfor andre tiltak for å begrense prisforskjeller på ISDN og bredbånd hvor myndighetene altså i dag ikke har tilstrekkelig med virkemidler for å sørge for å gi utviklingen en ”riktig” distriktspolitisk profil.
Norge kan skaffe seg større manøvreringsrom i forhold til EØS-avtalens rammeverk.
EUs definisjon av universelt tilgjengelige tjenester er smal. Norge kan, med bakgrunn i avtalen, legge seg på en bredere definisjon. Danmark har valgt å la maksimalpris og regulering omfatte flere tjenester, blant annet skal ISDN kunne leveres til hele landet til en maksimalpris. Det samme vil være mulig for bredbånd, hevder Storsul. Gjorde man tilsvarende Norge ville man kunne hindre store prisforskjeller mellom distrikt og sentrum.
Kritisk pålegg
Å pålegge Telenor å sørge for likhet uten å kompensere for kostnadene via et utjevningsfond, ville skape store fordeler for Telenors konkurrenter og er slik sett ikke politisk mulig.
Alternativene må være å arbeide for en utvidelse av EUs definisjon av universelle tjenester. Et annet alternativ er å tenke annerledes i forhold til utbyggingen. Man kunne for eksempel, slik Enoksen selv har antydet, starte med å gi alle skolene bredbåndstilknytning.
Bredbåndsfond?
Man kunne for eksempel etablere et fond kommunene kunne søke om støtte til tilknytningen for sine skoler. Dermed ville man kunne sikre alle kommuner bredbåndstilknytning, samt at utbyggingen var basert på utnyttelse av eksiterende nett.
Dette vil være et mer realistisk og hensiktsmessig utgangspunkt for en debatt om en distriktsvennlig telepolitikk, sier Storsul, nettopp fordi Enoksens forslag er urealistisk i forhold til EØS-avtalen og fordi det representerer et tilbakeskritt i forhold til telepolikken.
Annonse
