Den ene går gjennom å skille ut virksomheter som ikke definitivt er core-business. Den andre gjennom delprivatisering av kjernevirksomheten i selskapet: mobil, Internett, satellitt, International og fastnettvirksomheten.
Allerede er en del av datavirksomheten skilt ut i EDB ASA. Nå står etter alt å dømme både medie, kabelvirksomheten og installasjonsvirksomheten for tur.
En tredjedel
Vanligvis vil her Telenor selge seg ned til rundt 50 prosent eierpost. Det er ingen liten operasjon det dreier seg om: De tre områdene utgjør i omsetning en tredjedel av Telenor.
Så skal resten av konsernet børsnoteres og delprivatiseres. Den private eierandelen vil bli minimum 33 prosent – maksimum 67 prosent. Hvor langt Stortinget er villig til å gå er usikkert. For Telenor finnes det ett vektig argument for å beholde en betydelig statlig eierandel: Staten er Norges største pengebinge.
Forpliktelse
Det forutsetter også statlig vilje til å investere oljemilliarder i strategisk televirksomhet. Den norske velfylte statskassa kan og bør ha en rolle som industribygger på IT-området. I det ligger en nasjonal forpliktelse til å stimulere den omstillingen landet så sårt trenger.
Alle andre argumenter er for lengst falt: Det er gjennom Universal Service Obligations (USO) at den dominerende operatørens nasjonale forpliktelser kan styres – ikke via statlig eierskap og konkurransevridende preferanser. Nasjonal IT-utvikling kan først og fremst stimuleres via økt satsting på å utdanne IT-kompetanse, bedre rammevilkår og kløktig konsesjonspolitikk.
Politikerstyring et hinder
Stortingets fokus mot Telenor som IT-styringsverktøy har ridd IT-bransjen som en mare de siste årene. Framfor alt har det sørget for ensidig fokus mot eierrollen. Alt annet har vært underordnet. Etter fusjonsskandalen er det også åpenbart at Telenor lettest vinner internasjonal tillit via privat majoritet. Politikerstyring var et hinder før og det er ikke blitt mindre.
Selge seg ut
Er det noe politikerne bør lære av fusjonsskandalen er det nettopp å innse at statsstyring ikke gir den handlekraft og den internasjonale tillit et internasjonalt konsern som Telenor så sårt trenger.
Derfor mener vi Stortinget bør selge seg ned til minoritetsaksjonær i det trimmete Telenor-konsernet og samtidig investere en betydelig del av salgsgevinsten i selskapet. Det gir incitament for både norske og utenlandske investorer.
Kapitalbehov
Telenors strategi er å bygge seg opp på mobil, satellitt og Internett i Europa og deler av Asia. Forsøket på oppkjøp av Esat vitner om hvilke kapitalbehov som kreves på den internasjonale arenaen.
Fusjonenes tid forbi
Tiden for store fusjoner for Telenor er forbi i den nære framtid. Nå går veien via oppkjøp. Telenor trenger ideelt sett to posisjoneringer: De bør bli betydelig sterkere i Norden og de må investere aggressivt utenfor Norden.
Strategi
Derfor trenger de en strategisk partner med minimum 20-33 prosent eierskap i Telenor. Og i tillegg nok til å bli interessant på børsen. Tele Danmark/Ameritech og NetCom AB er lite sannsynlige partnere. Og 70-80 milliarder for 30 prosent av Sonera synes å være for snevert.
Mobil
Dermed gjenstår BT og muligens også Vodaphone/Air Touch som de to mest sannsynlige partnere. Via sistnevnte kan også Telenor komme i mobil-posisjon også i Sverige via Europolitan. Og det er fraværet av mobilvirksomhet i Sverige og Danmark som er Telenors største internasjonale svakhet i dag.
Telenor splittes
Endelig er det bare et tidsspørsmål for når også kjernevirksomheten i Telenor vil bli delt i to virksomheter eller flere. Likså vel som Schibsted og Merkantildata må skille ut Internett-virksomheten for å synliggjøre verdier, må også Telenor tenke i de baner. Om de da tør ta steget fullt ut og danne et mobil-Internett-selskap med en gang eller nøye seg bare med Internett i første omgang blir spennende å se.
Det mobile Internett er vekstområde nummer 1 innen IT de kommende årene. Tør Telenor ta en virkelig offensiv posisjonering tidlig?
Annonse
