For dem som ikke husker det, Norge ble underlagt svenskekongen i 1814 som et resultat av at Danmark-Norge var på feil side i Napoleonskrigene. Etter nesten 100 år med svensk overherredømme, ble unionen oppløst i 1905 – uten krigshandlinger.
I disse dager utspiller det seg et nytt unionsoppgjør. Etter at svenske og norske myndigheter kom til at en union av våre statlige teleselskaper ville styrke vår posisjon internasjonalt, og dermed styrke våre hjemlige IKT industri, har det brutt ut en slags telekomkrig mellom våre to nasjoner. For oss på sidelinjen ser det ut til at denne krigen dreier seg om personkjemi og nasjonale markeringer.
Uansett hvor dyktige mennesker som sitter ledelsen av en virksomhet, vil virksomnheten ha svært vanskelig for å lykkes dersom ikke samarbeidet går godt. Den eneste agendaen som gjelder, er hvordan virksomheten best skal kunne nå sine mål, definert av eierene. Dette krever et omfattende teamarbeide, særlig når vi snakker om fusjoner over landegrensene. Siden uenigheten er like sterk på styrehold som i deler av ledelsen, synes det klart at eierne må gripe inn. Det må vurderes om fusjonen egentlig er “liv laga”. Dersom svaret er ja, må eierne sørge for et styre som har evne og vilje til å samarbeide mot et felles mål. Styret må deretter tilsette en ledelse som sørger for å gjennomføre dette.
Disse synspunktene synes svært så selvsagte, men er uansett den viktigste suksessfaktoren. Er ikke dette på plass, er det bedre å snu, og se seg om etter andre muligheter til å nå de langsiktige målene eierne har hver for seg.
Annonse
En meget betenkelig side ved fusjonen har kommet frem i det siste. Dersom styreformannens dobbeltstemme skal være dommer når det er uenighet mellom to regjeringer, kan ikke samarbeidet lykkes!
Under dramaet om plassering av mobilkommunikasjon (som jo skal ha en norsk leder), synes diskusjonen å ha kommet på avveier. Mobilkommunikasjon er utvilsomt Telianors viktigste fremtidige område. Verken Sverige eller Norge kan være uten en vesentlig mobilvirksomhet i årene fremover. Derfor er det selvfølgelig ikke et spørsmål om det skal være mobil virksomhet i ett av landene og ikke i det andre. Spørsmålet er mer: hvordan skape den beste arbeidsdelingen for å nå målene! Målene må være lette å definere, både Sverige og Norge skal ha en sterk stilling på dette viktige området med verden som marked. Mobilområdet står foran en betydelig utvikling, og det bør være rom for omfattende industrielle miljøer både i Sverige og Norge. Gjøres dette på rett måte, kan hovedkontorets plassering bli underordnet.
Mobilområdet er interessant i en verdensmålestokk. Hvis mine kilder er korrekte, er det slik at Ericsson og NOKIA tilsammen har over 50% av verdensmarkedet på mobiltelefonsystemer og apparater. Dette er bemerkelsesverdig, og kan knyttes tilbake til det nordiske samarbeide rundt NMT fra begynnelsen av -80 årene.
Samarbeidet rundt NMT samlet 4 nasjoner, men bare to har lykkes industrielt. Det er grunn til å spørre hvorfor norsk industri ikke lykkes i å dra nytte av NMT samarbeidet. En analyse av dette faktum kan kanskje frembringe interessant informasjon som kan utnyttes ved fremtidige satsinger. Hadde det f.eks. noe å gjøre med norske offentlige myndigheter og selskapers innkjøpspolicy?
Det er tvilsomt om plassering av et hovedkontor for en forretningsenhet kan rette opp Norges manglende mobilindustri, selv om jeg, med de fleste nordmenn jo gjerne ser at mobilhovedkontoret legges til Norge.
I den nåværende situasjonen er det betenkelig at de to naboer kaster så mye skitt på hverandre. Dette kan legge mentale hindringer for annen forretningvirksomhet mellom landene, som i det lange løp bare vil føre til at Norge blir mer isolert. Vi har rett og slett ikke råd til å forsette å forsure miljøet nasjonene imellom.Jostein Torp, 12. desember 1999
Annonse
