Svenskene krever nå i realiteten alt makt og alle forretningsområder som har stor lokal betyning til Sverige. Deres opplegg er ikke i nærheten av å være en balansert fordeling mellom likeverdige partnere slik aksjonæravtalen og norske politikeres premisser var og er.
Denne svenske “storebror”-holdningen var årsaken til at det første fusjonsforsøket strandet. Det kan og bør bli det igjen dersom ikke svenskene er villig til å respektere den balansen de selv har avtalt.
Svensk hån
Svenskene hånler av sin norske samarbeidspartner og bruker dobbeltstemme og styremakt til fullstendig å overkjøre nordemennene. Expressen skriver: “Ha,ha Norge – Sverige fikk mobil.” I dag krever Aftonbladets lederskribent Tormod Hermansens avgang, og hun sa på NRK TV torsdag kveld at det er “självklart at mobil skal til Sverige”.
Det er ikke selvsagt på noen måte. Telenor Mobil er vel så sterk som svenske Telia Mobitel både hjemme og ute. Hennes utsagn illustrerer med all tydelighet den svenske maktarrogansen i denne saken. Her er det ikke snakk om noen balansert lokalisering – alt skal til Sverige fordi svenskene mener at svenskene er best i alle disipliner.
Annonse
Dette har fått en meget sindig mann som visestyreformann Arnfinn Hofstad til å se så rødt at han løfter på sløret og forteller en del av hva som skjer bak kulissene.
Lekker rapport
Og hva avslører Hofstad? Ja at visekonsernsjef Stig-Arne Larsson bak sin sjefs rygg (Tormod Hermansen) får laget en rapport som han lekker til pressen. Og at Kark hele tre ganger i styremøtet brukte sin dobbeltstemme mot de fire norske representantene.
Kark sier med sedvanlig svensk arroganse at svensk aksjelov er overordnet aksjonæravtalen. Hermansen befinner seg midt mellom to svensker som bruker alle midler i en ren mobbekampanje. Der ministeren Bjørn Rosengren selv måtte roe seg etter å ha karakterisert Norge som en Sovjet-stat, har nå hans utpekte håndlangere overtatt.
Banket bul og blå
Jeg har fulgt Tormod Hermansen tett i snart et tiår. Det som skjedde onsdag og torsdag er kort og usminket at svenskene har slått mannen så gul og blå at han sviktet under presset og slår og sparker til en NRK-reporter. En mann som forveksler en stor NRK-mikrofon med kraftig logo og en NRK-reporter som stiller adekvate spørsmål med en narkofyr med kniv, er ikke i balanse for å si det mildt.
Dette styrker selvsagt ikke hans stilling i konsernet og svenske media fråtser i hånlatter.På det psykologiske planet har denne hånlatteren fått slike dimensjoner for de fleste nordmenn (unntatt Trygve Hegnar) at det er på tide å kreve skilsmisse. Og det er som kjent av og til beste at ektefeller som ikke tåler synet av hverandre skilles selv om de har bestemt seg for å kjøpe hus sammen og et par av de gamle eiendelene er solgt.
Ingen gylden middelvei
Samferdselsminister Dag Jostein Fjærevoll viste en smule handlekraft da han innkalte Kark på teppet torsdag. Men når så Fjærevoll kommer ut av møtet og sier at styret får kjøre omkamp innad 29. desember (snakk om julefred).
Og at han aldri har hørt om noen voldgiftdomstol samtidig som Kark sier at det nå er eierne som må ordne opp.
Og ekspedisjonssjef Eva Hildrum sier at departementet nå har 30 dager på seg til å forhandle fram en løsning før den dansklokaliserte voldgiftdomstolen trer i funksjon, står det høyst uklart for offentligheten både hvem og hvordan saken videre skal håndteres.
Nå viser det seg at Hildrum uttalte seg på grunnlag av at saken ble bragt inn for voldgift. Realitetene synes å være: Eierene må nå bli enige om vedtaket er gyldig eller ugyldig via en vurdering av om ordet “relokalisering” i avtalen også gjelder lokalisering første gang. Dersom Fjærevoll får med seg det svenske Næringsdepartementet i det synet, vil de be styret behandle saken på nytt 29. desember. Hvis det ikke fører fram, vil 30 dagers behandling hos eierene skje i januar. Hvis heller ikke det skjer vil voldgiftdomstolen i februar få saken til avgjørelse.
Gyldig vedtak?
Dersom det nå viser seg at vedtaket er gyldig, vil konsekvensen bli at Telenor blir tvunget inn i et ulykkelig tvangsekteskap der svenskene bestemmer alt og hånler av ektefellen. Ingen med vettet i behold verken i Sverige eller Norge kan i fullt alvor ønske et slikt ekteskap.
Uansett hva som står i paragraf 8 i aksjonæravtalen, bør da begge bidra til en ordnet skilsmisse.
Naive nordmenn
Etter vårt skjønn satte Dag Jostein Fjærevoll og Samferdselsdepartmentet seg selv i dødens posisjon i det øyeblikk de overlot det vanskeligste forretningsmessige og politiske spørsmålet til styret. Det skrev vi da aksjonæravtalen ble inngått og det ser vi konsekvensene av nå.
Dette er en sak som i høyeste grad har næringspolitisk betydning i begge land og som nå kan komme til å bli avgjort på grunnlag av juridiske spissfindige tolkninger av en aksjonæravtale.
Vi kan utmerket godt få oppleve at onsdagens styrevedtak blir stående og at Norge som IT-nasjon får et banesår – helt uten politisk debatt og behandling. Her er det noen som har sovet og de har sovet tungt. Det synes nå som den beste løsningen for Norge er skilsmisse.
Svensk alt sammen
Svenskene hevder å være verdensmestre i forretningsdrift. De terper på at det kun skal være “affârsmessige” vurderinger. I klartekst betyr det “svensk alt sammen”. Både Bjørn Rosengren og Jan-Åke Kark bruker helt åpent Ericssons utvilsomme styrke i Kista som kronargument for mobil til Sverige.
Nordmennene skal ikke et øyeblikk få lov til å si at mobil til Sverige vil utarme det norske IT-miljøet. Og at det vil være en katastrofe for landets viktigste og største vekstnæring i de kommende årene.
Norske feil
Svensker og finner skal ha ros for å stimulere og tenke IT-basert industribygging. Det har født både Ericsson og Nokias mange suksesser.
Feilen med norske politikere er de ikke har gjort det samme. Feilen med svenskene nå er at de kjører industripolitiske argumenter så hardt at de ikke ser at mobilområdets største utfordring er å rekruttere den fremste spisskompetansen i begge land.
I Sverige tar Ericsson det meste av en for liten tilgjengelig kompetanse. Ved å gi vekststimulans til det norske miljøet, vil man også automatisk stimulere kompetansetilgangen.
Kronjuvelen
Lokaliseringen av mobil har ligget under flere av de tidligere konfliktene i fusjonen. Begge parter føler at de må ha kronjuvelen til en antatt verdi på 250 millioner kroner.
Det er mobil vi er verdensmestre på i Norden, Ikke Internett. Det er på mobil, eller Internett med mobilt utgangspunkt, vi har nøkkelkompetanse. Det er der vi har vekstmulighetene.
Så skjer nå en sammensmelting av mobil og Internett som den viktigste IT-bølgen i de nærmeste årene. Det skulle vel hos en teleoperatør tale for tettere integrasjon av mobil og Internett.
Den gordiske knuten i fusjonskrangelen består i at mange ikke tidlig nok så at verdien av ulike forretningsområder selv om de i dag har likt omsetningsvolum, er dramatisk forskjellig. Det finnes tre nøkkelfaktorer:
- Hovedkontor
- Mobilvirksomheten inkludert Internett
- Internasjonal virksomhet.
Legg disse tre kortene på bordet og bli enig på fritt grunnlag. Resten er forretningsmessig håndverk. Plasser hovedkontoret og internasjonal virksomhet i Sverige og mobil-Internett i Norge.
Det kan framføres en rekke gode argumenter for dette. Hvis man så lokaliserer fastnettvirksomheten til Sverige fordi deres hjemmemarked der er klart det største og selvsagt plasserer satellitt i Norge, oppnår man den balansen man etterlyser.
Men dette kan bare eierne med politisk bistand gjøre ved å reforhandle selve aksjonæravtalen. Det ulykksalige var nettopp at man plasserte hovedkontor og internasjonalt kontor uten å løse mobil og Internett. Ved siden av å foreta en helt ny og konstruert inndeling av forretningsområdene, er dette eneste veien til fusjon.
Høyst sannsynlig kreves det i tillegg både et helt nytt styre og en ny trio i toppledelsen. Også det er det bare eierne som kan sørge for. Realpolitisk er mulighetene for en slik løsning minimal, men ikke umulig.
Katastrofe
For alle involverte nordmenn må iallfall en ting stå klart: Det som svenskene mener er best for Telia, er en katastrofe for Norge som IT-nasjon. Svenskene har som alltid før overordnet svensk næringspolitikk og hva som er bra for Ericsson.
Vi har både lov og plikt til å gjøre det samme. Med andre ord: Det finnes bare to valg: Snu de grunnleggende kortene på nytt eller krev øyeblikkelig skilsmisse. Den uklare middelveien fører kun et sted – lukt i helvete.
De eneste som gleder seg over den veien er oss i presse og kringkasting. For i denne såpeoperaen finnes alt: Slagsmål bedre enn i en noen ishockeykamp både verbalt og korporlig, landskamp på tørre never uten dommer og med stadige ekstraomganger, politisk utskjellig og oaser av slag under og over beltestedet. Knallgod underholdning, selvsagt – men hvem skal rydde opp på slagmarken etterpå?
Annonse
