Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Zenkoji – en nasjonal skatt

NAGANO: Det meste i Nagano dreier seg om Zenkoji-tempelet. Selv byen het i sin tid Zenkoji skriver Reiser & Ferie. Historien til dette buddhistsenteret strekker seg 1400 år tilbake i tid og er unikt i verdenssammenheng, både fordi det aldri har stengt portene for kvinner og fordi det ønsker alle velkommen uansett religionstilhørighet.

Byen Nagano ble bygget rundt senteret, og selve tempelbygningen, med Japans største stråtak, sto ferdig i år 1707. Jeg betaler 20 kroner, tar av meg skoene og stiller meg bakerst i en lang kø. Den viser seg å føre meg ned en trapp og inn i en stummende mørk gang under alteret. Jeg snubler meg fram, med befølende, fremmede hender på ryggen, mens jeg fomler langs veggen. Tilfeldigvis får jeg tak i et håndtak som etter sigende skal sikre meg en plass i himmelen – når den tid kommer.

På nett med Gud
Pengene sitter løst når alle ofrer, drar i bjellesnorer for å pådra seg gudenes oppmerksomhet, kjøper røkelse og vifter røyken inn i håret eller klapper en glattslitt tregud på hodet og deretter seg selv. Om det siste er for mer visdom eller for å unngå hodepine vet jeg ikke. Men alle klapper og stryker gudefigurer, seg selv og hverandre og smiler og ler. Når de rusler ut er det med vissheten om at de er sikret evig liv, rikdom, et liv uten sykdom og en plass i himmelen. Så det er ikke rart at de smiler.
Parkanlegget rundt tempelet er godt vedlikeholdt med sirlig japansk nøyaktighet og sirissene og fuglene synger om kapp. Grønt og vakkert er det med bartrær, busker og hekker, og det er godt å hvile på benken med utsikten til de fem fjellene Hokushin-Gogaku som stiger opp i det fjerne bak Zenkoji tempelet.
Et steinkast fra tempelet, i parken Joyama Koen, ligger en annen liten oase. Nagano Prefectural Shinano Art Museum viser kunst fra området, både med og uten religiøst tilsnitt, av avdøde, etablerte og unge, talentfulle kunstnere. Etter en rolig time i de svale, lyse salene føler jeg meg klar til å møte Nagano City.

Chuo dori Avenue
Jeg kaster meg ut i den pulserende Chuo dori Avenue, som er hovedgaten i byen, og den viktigste handlegaten. Den strekker seg hele veien fra Nagano Station opp til Zenkoji tempelet. Her er det hundrevis av små og store butikker. Jeg roter rundt i alt fra kandiserte og friske frukter, krydder, juggel, smykker og motetøy til golfkøller, apekatter, OL-effekter, stoffer, skreddersøm og sko. Du kan få det meste på disse par kilometrene – til og med råd i forbindelse med bryllup om du planlegger noe slikt.
Den ene forretningen er ekstremt moderne, nesten steril, mens den neste er en eneste haug. Innimellom alle butikkene og restaurantene dukker det opp små idylliske templer hvor mennesker haster innom i lunsjpausen for en kjapp liten bønn og et rolig øyeblikk i meditasjon.

Hemmelig OL
Langs fortauene henger små vimpler som vitner om det forestående vinter-OL, og i noen av butikkene har de en hylle eller to til OL-effekter. Bortsett fra dette er det merkelig stille om OL. Riktignok er det reist en 15 meter høy olympisk ild i plast utenfor Nagano Station, og våre alpinister Kjetil André Åmodt, Lasse Kjus og Atle Skårdal preger yttersidene av bussene (sikkert fordi de sponses av det japanske klesmerket Phenix!), men ellers er det et nokså hemmelig OL som planlegges.
Midt på Chuo dori Avenue åpner det seg en overbygget, smal, bilfri gate som snor seg innover så langt øyet kan se. Nagano Gondo heter den. Her ligger forretninger, sushibarer og restauranter tett i tett langs begge sider, og det er et yrende liv. Nagano ble gradvis bygget ut rundt tempelet, så dette er den eldste bydelen.

Det er vakre bygninger – lave og typisk japanske med tak på tak tekket med blanke, sorte teglstein. Gågaten er brolagt med store, flotte, eldgamle, glattslitte og mørke stener. Og langs begge sider ligger de vakre japanske husene. Fra disse selges det en blanding av souvenirer, dagligvarer og sobakaker som stekes over små griller ute i friluft. En vakker og verdig entré til Naganos stolthet og midtpunkt, og en av Japans største skatter – Zenkoji tempelet.
Jeg legger også merke til små detaljer på min vei. Naganodistriktet er kjent for sine store, deilige epler. Derfor har de støpt kumlokkene på fortauene med eplemønster. Malt kummene hvite og eplene røde. En nydelig detalj som gir byen et varmt og innbydende preg. Japanerne er flinke med slike ting.

Nagano Station
Jeg rusler langs hele Chuo dori Avenue og ender opp ved Nagano Station. Og hvis området rundt Zenkoji-tempelet er det kulturelle sentrum i byen, så er området rundt Nagano Station så desidert det kommersielle. Her holder de fleste av byens store shoppingsentre hus. To av de største og mest kjente er Mi Do Ri Fashion Station og Tokyu Department Store.

Det første er et samlingsted for tenåringer og de mer moderne av Naganos innbyggere. Unge japanere med rødfarget hår, platåstøvler og det siste i motetøy, og skoleelever i sine skoleuniformer henger på hjørnet utenfor eller okkuperer iskrembarene og caféene inne i senteret. Det bugner over av siste skrik som i og for seg minner mye om motene hjemme. Kanskje noe mer outrerte. I fjerde etasje ligger popmusikken som et lydteppe over hele lokalet, og i musikkbaren står Trine Rein og Hanaumi side om side i CD-hyllen. Riktignok på billigsalg, men likevel. Det er igrunnen litt rart å se norske navn som Trine Rein og alpinstjernene våre, og å lese om Ronny Johnsen, Tore André Flo, Trine Hattestad, Per Haugsrud og Christian Ruud i avisene i Nagano iløpet av noen få dager. Men Norge hevder seg tydeligvis på mange felt i verden etter hvert.
Tokyu Department Store er mer for min aldersgruppe – 40+. Den ligger rett over gaten fra Mi Do Ri, og holder meget høy kvalitet. Men prisene er like høye som kvaliteten på varene – dvs omtrent på norsk nivå.

Natteliv – finnes det?
Kvelden i Nagano er en underlig opplevelse. I en relativt stor by som denne, forventer man seg et ganske aktivt uteliv. Men denne første kvelden opplever jeg noe helt annet. Raskt forstår jeg at jeg bor midt i det lille som finnes av restaurant- og natteliv. I de trange smågatene tvers over for Nagano Station og bak Nagano Royal Hotel ligger den ene restauranten og sushibaren etter den andre. Små krypinn med gardiner med japanske tegn på hengende utenfor døren, og gjerne røde papirlamper.

Det er fort gjort for oss fra vesten å misforstå og tro at vi er kommet til byens “red light district”. Men slik er det ikke. Området bak hotellet er riktignok ikke noe fasjonabelt strøk, men trivelig og rent og ufarlig. Nagano er så godt som fri for kriminalitet.
I det japanske samfunn er det meget nedverdigende å bli stengt ute, enten det er fra familien eller fra samfunnet. Og begår du en forbrytelse skjer nettopp det, og du er merket for livet. Derfor begås det få forbrytelser, og det er trygt å ferdes gatelangs. Japanere går ikke en gang på rødt lys. Men det er ingen grunn til å ferdes ute etter klokken elleve om kvelden. Da er nattelivet på hell likevel.

Stamkunder med egen flaske
Ved syvtiden er det tid for å velge restaurant. Selv plukker jeg ut den lille sushibaren Sengoku-Sushi hvor eieren Takeda ikke vet hva godt han kan gjøre for meg. Menyen kan jeg bare glemme. Den står på japansk. Men heldigvis har japanske restauranter et fint system med plasteksempler på rettene stilt ut i vinduene slik at du kan ta med deg kokken eller kelneren ut og peke på hva du ønsker deg. Hvilket jeg må gjøre med Takeda.

Han stotrer seg fram på engelsk mens han lager sine små riskaker, legger på den grønne, sterke Wasabien og den råe fisken på toppen. To og to sushibiter lekkert dandert ved siden av hverandre på et trefat, med en liten blomst med ingefær og en skål med soyasaus, og middagen min er klar.
Iløpet av måltidet og en Kirin øl ved bardisken forteller Takeda at han har gått fem år i skole for å utdanne seg til sushichef.

Deretter har han investert i denne bitelille sushibaren som underholder ham, hans kone og to små barn. Det er stor konkurranse fra de andre restaurantene i gaten, men han har sine faste kunder. Noe skapet bak meg forteller om. Her står det en rekke whiskeyflasker med navneskilt, som tilhører stamkundene og tas fram når disse stikker innom iløpet av kvelden. Men det blir gjerne med et sushimåltid og et par drinker. Så er det hjem til familien. For noe særlig annen underholdning finnes ikke i Nagano bortsett fra noen få karaokebarer. Og på disse er det gjerne en gjeng japanere i skjorte og slips som er ute med sjefen, og hvor sjefen er pære full.
Men det er ikke som i Norge. I Japan blir de fulle og støyende gjestene ønsket velkommen, geleidet inn og tatt vare på, og de skråler og synger karaoke – falskt og forferdelig. Iløpet av mine dager her tråler jeg byen både dag og kveld, og får forklart at noe sånt som et skarve diskotek eller en nattklubb ikke finnes. Det nærmeste er karaokebarene.

Soba – deilige pastaretter
Men restauranter og god mat er det i mengder. Her velger du mellom sushibarer, japanske restauranter hvor du får servert vanlige fiske- eller kjøttretter, yakitori-restauranter hvor du stikker innom for en liten kyllingsnacks som du selv steker på en grill på bordet, eller en shabu-shabu restaurant hvor du koker løvtynne biffskiver, sopp og grønnsaker i en gassoppvarmet rund gryte på bordet og dypper dette i forskjellige sauser. Bordet er nedsenket i gulvet som skaper en riktig intim og trivelig atmosfære. I området rundt Zenkoji tempelet ligger Soba-restaurantene. Soba er Japans svar på italiensk pasta, men laget av en bestemt type hvete som dyrkes nettopp i området rundt Nagano, og som Nagano er kjent for i Japan. I restaurantene rundt Zenkoji kan du se kokken kjevle og strimle opp sobaen, og deretter kan du nyte den kokt og dyppet i soyasaus. En herlig japansk rett.
Jeg mesker meg i god mat de dagene jeg er i Nagano – 7-8 kroner pr sushibit, 100 kroner for shabu-shabu og 40-50 kroner for en yakitorirett eller en porsjon soba. Jeg velger trivelige, lokale restauranter som har et godt renomé og som serverer god mat til en god pris i et godt miljø. Da har jeg det bra i Nagano. Så får det heller være med nattklubber og diskoteker.
Stikkord: Mobil