Privatisering av Telenor?

Det var næringsminister Lars Sponheim som første gang brukte det farlige p-ordet: Han tok ordet privatisering i sin munn i Telenor-sammenheng i et intervju i Dagens Næringsliv 30. oktober.

Han sa det riktignok ikke rett ut, til det er p-ordet for farlig i norsk politisk debatt generelt, og i en SP-KRF-Venstre-regjering spesielt. Men han tok til orde for en debatt om statlig eierskap, blant annet i Telenor. I intervjuet sa den nye næringsministeren at “diskusjonen skal munne ut i vedtak om hva det er mulig å fase ut av statlig eierskap”.

“Tenke grundig gjennom”
Sponheim ga imidlertid klart uttrykk for at han vil gå inn for å hente ut kapital fra aksjemarkedet når store bedrifter som Telenor trenger penger for å investere. Han ønsket dessuten en debatt om hvilken risiko staten påtar seg ved å eie et selskap som Telenor.

Han var imidlertid mer tilbakeholden når det gjelder tidspunkt for en eventuell Telenor-privatisering.:

– Jeg sier ikke at vi er klare til å selge oss ned i Telenor, men det skjer noe rundt oss som gjør at vi må tenke grundig gjennom dette, sa Sponheim.

Opseth på banen
Dette kunne han selvfølgelig ikke si ustraffet. Bare noen dager etterpå, i neste spørretime i Stortinget, var vår mangeårige samferdselsminister Kjell Opseth frempå for å vite om dette virkelig var alvorlig ment – og om det i tilfelle var i tråd med det Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener om saken. (Det er det ikke.)

Og nok en gang kom det farlige p-ordet fra Sponheims munn; denne gang direkte fra Stortingets talerstol. Riktignok var det litt vanskelig å forstå hva han egentlig mener, og særlig hva den samlede regjering mener. Men diskusjonen er i gang.

Et 3-milliarders problem
Derfor snakker mange i Telenor-ledelsen nå åpent om privatisering, der de tidligere lojalt kommenterte denne problemstillingen med at “vi forholder oss til det eieren ønsker”.

Telenor har jo som kjent et 3-milliarders problem i forbindelse med sin satsing i utlandet. Tormod Hermansen har lenge gått og ventet på disse pengene.

Melkeku
Men det virker ikke som om det er en prioritert sak i den nye regjeringen, som snarere velger å se på Hermansen som en melkeku: Utbyttet i 1998 vil bli øket med 175 millioner kroner, mer enn 50 prosent i forhold til det opprinnelige budsjettet, hvis Bondevik får det som han vil i Stortinget.

Da er det bedre med et delprivatisert televerk: Man vil få inn nødvendig kapital til å finansiere selskapets satsing nasjonalt og internasjonalt, samtidig som Stortinget ikke fritt kan skalte og valte med overskuddet i en bedrift hvor også de andre eierne sikkert vil ha et ord med i laget.

Selge deler av Telenor International?
Men hvis ikke dette går: Er det egentlig nødvendig å selge aksjer i Telenor for å skaffe seg disse pengene? Det er jo Telenor International det handler om: Selskapet som skal vokse med omlag 60 prosent årlig de neste fem årene og som skal stå for nesten femti prosent av konsernets omsetning i 2001.

Hvorfor ikke selge aksjer i Telenor International for å finansiere Telenor Internationals vekst?

Akseptabelt for alle?
Selv de mest ihuga senterpartifolk må innrømme at det ikke nødvendigvis er noen nasjonal oppgave for et norsk statsselskap å sørge for mobiltelefondekningen i Montenegro, Kaliningrad, Bangladesh eller Irland.

Og det vil i tilfelle være Telenor som selger disse aksjene, enten det er snakk om 20, 30 eller 40 prosent, så selskapet kan selv bestemme om inntektene fra aksjesalget skal gå til Telenor International direkte eller om de skal gå inn i konsernet, for å bedre den generelle likviditeten. (Kanskje er ikke det siste noen god idé så lenge Storting og Regjering mener at ethvert overskudd i Telenor betyr økt likviditet når statsbudsjettet skal vedtas.)

Andre salgsobjekter?
Eller kanskje selge ut deler av Telenor Mobil? Der vil det også være penger å hente.

Derimot tror jeg ikke at det vil være noen god idé å finansiere noe som helst ved å la Telenor Bedrift havne på børsen….