Annonse


Full kabel-konkurranse

Rønbecks presisering er viktig fordi den i klartekst slår fast at selv om OBOS har inngått avtale med Telenor betyr det ikke samtidig at OBOS er forpliktet til å kjøpe alle tjenester som Telenor tilbyr i konkurranse med andre selskaper. For eksempel kan én leverandør velges som tilbyder av kringkastingssignaler mens en annen kan levere internettjenester over kabel-TV-nettet.
Dagens Telecom gjengir nedenfor Rønbecks innlegg på NBBL-møtet 19. desember i sin helhet:
«Nettene i Norske Hus – telepolitikk for forbrukerne.
“Framtidas kabelnett blir vidunderlig. Det vil oppfylle den gamle drøm om et apparat som snakker, tenker, spiller og filmer.”
Dette er ikke mine ord. Det var Dagbladets kulturredaktør (Hans Fredrik Dahl) som ordla seg på denne måten i 1983 (lørdag 26.november/kronikk 2. side). Han var ikke alene om å bruke store ord om morgendagens elektroniske motorveier. Enhver stortingspolitiker med respekt for seg selv hadde minst én tale i kofferten rundt midten av 80-tallet om de grenseløse mulighetene som ville åpne seg i kjølvannet av den teknologiske utviklingen.
På denne tida hadde også boligsamvirket sitt forrige, betydelige engasjement rundt brukereide kabler. Dengang som nå, var boligsamvirket den virkelig slagkraftige forbrukerorganisasjonen på dette området. Og det var ganske naturlig, for det var jo borettslagene og boligbyggelagene som var banebrytende her til lands, når det gjaldt å tilrettelegge flerkanalssystemer for sine medlemmer, både teknisk og administrativt.
Bakgrunnen for det betydelige samfunnsengasjementet på 80-tallet, var at en øynet utviklingstrekkene; med en kraftig oppblomstring av satellittkanaler og nye, teknologiske muligheter. Vi fikk de mange samferdsels- og kulturpolitiske utredningene, som la grunnlaget for departementenes og Stortingets standpunkter. Først og fremst endringene i telegrafloven, med forskriftene for kabelnett, men også bestemmelsene som regulerte de kulturelle sidene – at abonnentene skulle ha avgjørende innflytelse på hvilke kanaler som skulle sendes over nettene, kontraktsbestemmelser som tok sikte på å verne forbrukernes interesser osv. Siden fikk vi oppdelingen av Televerket – i en basisorganisasjon, TBK og Statens Teleforvaltning.
Jeg sa at forskriftene (administrative og tekniske) for kabelnett sto sentralt. Her bygde myndighetene opp under de store visjonene, bl.a. ved å slå fast at: “Nettene må teknisk tilrettelegges for fremtidig tjenesteintegrering, herunder forberedes for senere toveis overføring av svitsjede tjenester”.
Senere vet vi at kabelnettene har brettet seg ut i både lengde og båndbredde, og i dag når de fram til mer enn 600.000 husholdninger. Men abonnentene har ennå ikke i noen særlig grad fått yte godt av tjenesteintegreringen, eller toveis overføring av svitsjede tjenester, i de drøye ti årene som er gått, siden forskriftene kom. Og årsaken er ganske enkel: Slikt har ikke vært tillatt før ved dereguleringen av området fra og med 1. november 1996.
For min del vil jeg likevel tro at det var fornuftig å stille krav allerede dengang kabelnettforskriften kom. Det gjør at vi nå er bedre rustet til å gjennomføre den siste biten, nemlig å tilrettelegge infrastrukturen for de nye teletjenestene. Og nå er det alvor og mer realisme bak visjonene: Stortinget har åpnet for konkurranse om teletjenestene. Fra 1. november i år er det tillatt å tilby overskuddskapasitet i såkalte alternative telenett, og vi har fått midlertidige forskrifter for dette. Den 1. januar 1998 blir så de gjenværende enerettene til Telenor avviklet. Da får vi en ny regulering av nett, og fra da av snakker vi ikke minst om mulighetene for å tilby taletelefoni over nettene.
Det er imidlertid grunn til å være oppmerksom på at det vil være nødvendig med visse tekniske forberedelser før alle kabel-TV-nettene kan tas i bruk f.eks. til Internett-tjenester. Fagfolkene forklarer det slik: Selv om nettene har den nødvendige kapasiteten eller båndbredden, må man i de fleste tilfellene komplettere anleggene med såkalte returforsterkere. Dette for å kunne formidle trafikk i returretningene, noe som er nødvendig for å få til toveis kommunikasjon. I tillegg vil det også være nødvendig å bytte ut endel andre komponenter. Det er heller ikke bare kablene, eller forsterkerutstyret, som vil være en “flaskehals”. Også termineringsutstyret, dvs. dekoderen eller modemet hos den enkelte abonnenten er viktig. Det er ennå ikke innført noen felles standard for dataspråket som skal benyttes i modemene, så her har hvert produsent fremdeles sin egen løsning. Men på dette området vil det utvilsomt komme til å skje mye de nærmeste årene. Prisene på utstyret er foreløpig høye, men når masseproduksjonen kommer i gang, vil prisene uten tvil synke drastisk. Så her, mine venner – kan det være smart å ha en smule is i magen.
Det er spådd at Europa snart vil bli hjemsøkt av en mengde nye satellittkanaler. Digitalteknologien er kjent og tildels utprøvd, og vil åpne for betydelige utvidelser og forbedringer av overføringskapasiteten. Det innebærer at kabel-TV-nettene vil ha kapasitet til å overføre langt flere kanaler enn hva som er tilfelle i dag. Den kapasiteten som nå blir brukt til å sende en analog kanal, vil med digital teknikk kunne brukes til å overføre 4 digitale kanaler. Om få år regnes det med at det blir vanlig å ha tre terminaler i hjemmene, PC, telefon og TV. Og med full deregulering av telemarkedet vil det da i prinsippet være mulig å overføre alle typer tjenester på kabelnettene (og også på andre nett).
På denne bakgrunnen er det helt naturlig at boligsamvirket igjen er på banen. Vi er spesielle på boligsektoren her i landet, ved at folk flest eier sine boliger selv, eller i fellesskap med andre. Men vi er også ganske spesielle når det gjelder kabelnett. Etter at boligsamvirket fikk gjennomslag for sitt krav i kabelnett forskriftene av 1984-85 – er det borettshaverne selv som eier sine interne kabelnett. Det gir oss helt andre muligheter for en slagkraftig forbrukermakt i telepolitikken enn tilfellet er i de fleste andre land.
Dere vil i det neste innlegget få en mer generell redegjørelse om den midlertidige forskriften om alternative telenett som jeg nevnte tidligere. La meg likevel her spesielt få peke på en bestemmelse, §10, der vi knesetter prinsippet om at eier av beboernett, fritt kan velge mellom ulike leverandører av tjenester – det være seg f.eks. Internett og kringkastingssignaler. Dette innebærer bl.a. at i et konkurransemarked med flere tilbydere av ulike tjenester, så er det f.eks. mulig å velge én tilbyder av kringkastingssignaler og en annen leverandør av Internett-tjeneste. Med mindre netteier selv ønsker å inngå avtale om totaltilbud fra en og samme leverandør, er det altså ingen bestemmelser i denne forskriften eller andre steder som pålegger netteier å gjøre det.
Jeg har lyst til å peke på at netteier i henhold til den samme bestemmelsen har rett til å få spesifisert hvor mye kapasitet i nettet som skal anvendes til levering av den enkelte tjenesten. Og forskriften legger dessuten begrensninger på tjenesteleverandøren, det være seg kringkastingsleverandør eller teletjenesteleverandør, sånn at leverandøren ikke kan disponere ekstra kapasitet i nettet utover det som er avtalt med netteier. Det betyr f.eks. at kabel-TV-leverandøren ikke kan benytte ledig overskuddskapasitet i nettet til en egen informasjonskanal, dersom ikke dette er uttrykkelig avtalt med netteier, og det betyr dessuten at det vanligvis skal betales for dette.
Det jeg har nevnt burde være helt i tråd med det et klart flertall (A, H, SV, KrF) ga uttrykk for da Stortinget behandlet St.prp. nr. 70 “Om avvikling av resterende eneretter i telesektoren” i juni: “Flertallet vil peke på viktigheten av de brukereide bredbåndskablene i boligområdet som samlet utgjør en vesentlig del av den elektroniske hovedvegen i Norge. Ved at borettslag, velforeninger, sameier osv. selv kan kreve anbud fra flere ulike leverandører, kan det oppnås konkurranse uten å bygge nye bredbåndsnett i store deler av boligmassen. Dette gjør det mulig å oppnå sterkere brukerstyring og en raskere og mer effektiv konkurranse om IT-tjenester i Norge enn tilfellet er i land der kabelselskaper eller televerk eier alle bredbåndskabler helt inn i boligene. Flertallet vil understreke den nasjonaløkonomiske og forbrukerpolitiske betydningen av dette. Flertallet forutsetter derfor at brukere beholder eierrett til kabler de eier, og at dette blir sikret i den videre utviklingen”.

Vanligvis er boligsamvirket samlet en betydelig netteier i norske byer og tettsteder. Det burde gi gode muligheter til brukerstyring av de brukereide nettene, bl.a. ved at eierne har reelle muligheter til å forhandle fram de leveransene de ønsker å bruke nettkapasiteten til, f.eks. ved å kreve anbud. Jeg synes også det er viktig å se de brukereide nettene i sammenheng med f.eks. teleoperatørenes og energiverkenes nett, slik at vi unngår unødig parallell kabling av boligområdeene.
Brukernes stilling ivaretas av ulike regelsett. Teknisk forskrift om kabel-TV-nett gir regler om hvilke tekniske krav som må tilfredsstilles – bl.a. for å sikre teknisk gode overføringer. Videre settes det i andre forskrifter krav til bruk av autorisert installatør i forbindelse med arbeid på nettene. Det finnes også en standardavtale – fastsatt av Samferdselsdepartementet i forskrifts form – som regulerer forholdet mellom den enkelte abonnenten og kabelnettoperatøren. Avtalen gir abonnenten visse rettigheter som ikke kan fravikes til hans skade. I NOU nr. 8 for 1995 om kringkastingssendinger i kabelnett – er det også noen forslag til endringer av standardkontrakten – bl.a. for å styrke forbrukernes stilling ytterligere, men dette arbeidet er ennå ikke sluttført.
Borettslagenes spesielle situasjon åpner for nye, spennende utfordringer og muligheter. Og som ved forrige korsvei, da kabel- og TV-bølgene gikk høyt, er det nå også store forventninger til hva den nye situasjonen kan innebære. Da er det viktig at godt organiserte forbrukergrupper holder høy beredskap, verner om sine interesser og benytter seg av de fordelene som bl.a. borettslagsinstituttet gir. Dere har allerede – eller dere kan få – de beste overføringsanleggene for kringkastingssignaler – og på de rimeligste vilkårene. Dette kan også videreføres for de nye teletjenestene. Borettslagene har åpenbare fordeler, hvis kortene spilles riktig. For meg er det helt opplagt at borettslag som skikker sitt hus på dette området, i et fornuftig samspill med boligbyggelagene og nettoperatørene, nå kan dra stor nytte av konkurransesituasjonen.
I denne sammenheng synes jeg det er interessant at det organiserte boligsamvirket allerede har inngått en intensjonsvtale med Telenor, som bl.a. har startet en omfattende forsøksvirksomhet om både datakommunikasjon og taletelefon over kringkastingsnett. Ett av forsøkene gjelder etablering av egen hussentral for telefonlinjene i et borettslag. Dette forsøket tyder på at 660 husstander, som i dag betaler hver sin fastavgift for telefon, kan klare seg med 50 telefonlinjer fra 1998, m.a.o.: Regningene for fastavgiften synker til under 10 prosent av dagens, så selv om det vil koste endel å tilrettelegge for denslags kollektive telefonordninger i borettslagene, ligger det altså godt til rette for betydelige besparelser.
Jeg har notert meg at intensjonsavtalen mellom boligsamvirket og Telenor ikke er ment som noe giftermål. Det synes jeg er bra. Hvis Boligsamvirkets medlemmer, etter å ha vurdert pris og konkurranse, finner grunnlag for å foretrekke et samarbeid med Telenor, vil det likevel glede meg. Det sier jeg selvfølgelig som generalforsamling i selskapet, men det er noe annet som vil glede meg minst like mye: Hvis et statseid selskap som Telenor i dialog med betydelige forbrukergrupper kan bidra til å nå viktige forbrukerpolitiske og nasjonalpolitiske mål, ja – da har selskapet gitt et bidrag som går ut over rent bedriftsøkonomiske mål. Og man har satt en standard – også for sine konkurrenter. I mine øyne er dette en god illustrasjon på verdien av statlig eierskap.
Jeg startet med et sitat fra 1983 om oppfyllelsen av en gammel drøm om et apparat som snakker, tenker, spiller og filmer. Med den nye digitale teknikken vi nå har, nærmer vi oss faktisk en oppfyllelse av denne drømmen. Vi kan i hvertfall få et apparat som formidler tele-data, -tekst, – bilde, -media og -signal. Ja, kort sagt hele “pakka” – med unntak av den tenkinga som bare menneskene selv kan prestere. Bruker vi den evnen – og gjør vi det sammen – er jeg viss på at den nye teknologien kan bli til stor glede for oss. I praksis betyr det at vi ufortrødent ser brukerne som selve målet – og ikke et middel – i telepolitikken.
Og med dette vil jeg ønske boligsamvirket lykke til i det videre arbeidet med å forme “Nettene i Norske Hus”.»

Annonse