Jeg liker skrekk, men skjønte meg aldri helt på det første spillet i serien.
Oppfølgeren kan vel tenkes være verdt tiden din
Det ble i overkant mye prøving og feiling, spesielt når spillet startet med sniking, så ble det liksom ikke starten jeg hadde håpet på.
Det som fikk meg til å glede meg til oppfølgeren var at spillet virket ganske skummelt, og selv om tittelen som nevnt startet med sniking, var det en herlig ekkel stemning å spore.
Smart valg av grafikkmotor
Jeg har gode og dårlige nyheter i forhold til stemningen utviklerne har søkt i oppfølgeren. Det gode er at “ID Tech”-motoren gjør en svært god jobb med å tegne skygger, mørke og lyseffekter og de ekle animasjonene til monstrene.
Annonse
Problemet med oppfølgeren er det jeg vil kalle sci-fi-skrekk, og noe jeg ikke er så veldig fan av.
Denne stilen innebærer en god del av følelsen “F.E.A.R” (2005) ga, om du husker FPS-skyteren fra Monolith. Fiendene forsvinner, for så å dukke opp igjen, og elite-soldater som går dukken i møte mot det onde og i kamp mot et system som har blitt kapret av onde krefter. Å jada, det er så originalt så.
Til tider pervertert
På samme måte låner spillet fra “Resident Evil”-serien med smalt synsfelt og til tider veldig lite ammunisjon, og ikke minst fra zombie-sjangeren.
Seriemordere er alltid underholdende på en skjerm, men skurken i dette spillet er ikke så skummel som han burde ha vært. Han minner mer om en for agressiv eiendomselger eller en salgsperson av et eller annet slag med sleik og dress.
Vi skal ikke røpe noe om historien, men høydepunktene i dette spillet er ofte fiendene han har konstruert fra sine ekle og syke fantasier. Dette er ikke et spill for barn, for øvrig.
Spar på pumpehagle-ammo-en
Historien er passe teit, men har en god fremdrift, noe er svært viktig, for vi må snakke om spillbarheten. Ok, så spillet låner masse sjanger og estitikk fra andre spill og filmer, men hvordan er spillfølelsen?
Det fine er at man kan kombinere våpen og miljø. Strøm og vann er fint, det samme er pistol og bensin-søl.
Er det gjort før? Javisst, men det er fremdeles morsomt å samle de vandrende døde i vannpytten eller på bensinen og se de dø på verst mulig vis. Det er ofte man puster lettet ut, og da har spillet gjort mye av jobben sin.
“Endelig fikk jeg lukket døren bak meg-følelsen”, er å finne her.
Mer enn nok lagringspunkter
Om du spilte det første spillet vil du huske den spesielle måten å oppgradere karakteren på – man må nemlig teleportere til kontoret for å oppgradere seg selv. Der kan man også lagre, men det er også en rekke steder å lagre i den skumle, mørke verdenen, utenfor det trygge kontoret med katten.
Det er kult i starten fordi det er en original måte å gjøre det på, men etterhvert ønsker man bare å oppgradere og bli ferdig med det.
Konklusjon
Historiens fremdriv, den flotte grafikken og de kreative fiendene gjør at spillet er verdt tiden din om du liker snike-skrekk.
Utviklerne kunne gjerne valgt en annen plot-twist og forbedret dramatugrien, men “The Evil Within 2” er i hvert fall ikke dårligere enn mange andre spill i sjangeren som veldig ofte også har lite nytt å melde hva angår historie og karakterer.
Du behøver ikke ha 200 bilder i sekundet-oppdatering i dette spillet – hev heller grafikk-kvaliteten.
Jeg anbefaler å skru av lyset, skru på den største skjermen du har tilgjengelig, og ikke tenke for kritisk over at dette ikke er Oscar-materiale.
Karakter: 8 av 10.
+ Stemingsfull verden
+ Historien driver deg fremover
+ Skummelt når de ikke prøver for hardt
+ Fin og innlevende grafikk
+ Imponerende designede fiender
+ Fint sporings- og kartsystem
– For mange klisjeer
– Det meste er sett og gjort før, inkludert spillbarheten
– Slitsomt oppgraderingssystem i lengden
– Ikke imponerende dramaturgi
Annonse
