Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Splatoon 2 er et annerledes skytespill. (Ill.: Nintendo)

TEST: Splatoon 2 er en fargeglad skytefest

Spilltest: Men noen kjedelige valg ødelegger litt av opplevelsen.

Wii U klarte på ingen måte å følge opp suksessen Nintendo opplevde med Wii. Av den grunn er det mange, deriblant meg, som har gått glipp av den fargeglade malingsskyteren Splatoon som ble sluppet til førstnevnte konsoll våren 2015.

Splatoon 2
To år senere er det duket for oppfølgeren, og Nintendo ser ut til å treffe et potensielt større publikum med årets lansering. Switch-salget har nemlig startet ganske så positivt, sett med spillgigantens øyne.

Vi fikk en sniktitt på Splatoon 2 under et Switch-arrangement i Sverige i februar, og var forholdsvis begeistret over den smakebiten vi ble servert da.

Personer som spilte forgjengeren vil umiddelbart kjenne toeren med det fargeglade designet, artige karakterer og tøffe våpen. Nintendo er tro mot originalen, men har også lagt til nyvinninger som en samarbeidsmodus der man kjemper ned bølger av fiender. Et artig konsept til tross for Nintendos noe kjipe online-del.

Jeg ønsker meg en rosa bil ...
Jeg ønsker meg en rosa bil … (Ill.: Martin Kynningsrud Størbu)

Enkelt å sette seg inn i
Som nevnt over var dette mitt første, ordentlige møte med serien. Heldigvis har Nintendo gjort det enkelt for ferskinger å sette seg inn i spillet ved at man kastes rett ut i en opplæringsmodus. Her lærer man seg enkelt hvordan spillmekanikkene fungerer og hvordan spillet er lagt opp.

For eksempel har man to måter å styre på: enten ved at man vender på Switch for å justere siktet, eller man kan bruke analogstikkene. Sistnevnte fungerte utvilsomt best for meg.

Inkopolis Square er spillets «hub», og det her man for eksempel starter flerspiller, kjøper nye våpen og utstyr og sjekker ut utfordringer. Kort og godt er det en interaktiv 3D-meny over spillets moduser. Jeg har aldri vært begeistret over å flytte karakteren rundt på et brett for å starte en modus, og sverger heller til det tradisjonelle menyoppsettet.

Hvis du ønsker litt trening før du kaster deg ut i flerspillerdelen, kan det vært lurt å teste ut historiedelen eller opplæringen er fullført. Her får du testet mekanikkene ut i praksis når du bryner deg på noen reale utfordringer.

Man kan til enhver tid sjekke hvem som leder.
Man kan til enhver tid sjekke hvem som leder. (Ill.: Martin Kynningsrud Størbu)

Artig og hektisk flerspiller
Dog er det ingen tvil om at det er flerspiller som gjelder i Splatoon 2. «Turf War» er kanskje den mest populære modusen og her handler det enkelt og greit om å fargelegge, eller male da, mer av spillkartet enn fienden. Fokuset er nemlig ikke å ta knekken på flest mulig fiender, selv om det selvsagt er mulig og er med på å forsinke fiendene.

Her er det fire mot fire i forholdsvis korte kamper på tre minutter. Nok tid til å fargelegge hele kartet med ditt lags farge hvis dere er gode nok, selvsagt.

Tips: Du kan til enhver tid sjekke hvor mye av kartet som er fargelagt ved å trykke på «X».

I tradisjonelle skytere løper man rundt med AK-47-maskingevær eller granater. I Inkopolis er disse byttet med malingsruller og andre våpen som skyter maling i alle mulige farger. Uansett våpen er blekket lagret i en beholder bakpå ryggen til spilleren din. Den kan det være lurt å følge med på ettersom det ikke er en annen indikator på når du er i ferd med å gå tom for blekk.

For å fylle opp tanken igjen, trykker og holder man inne den venstre triggeren. Da omvandles man til en blekksprut, selvsagt, som suger opp blekk fra bakken. Ettersom man beveger seg raskere som blekksprut, kan det være lurt å innta denne rollen ofte.

Mye blekk går til spille i Splatoon 2.
Mye blekk går til spille i Splatoon 2. (Ill.: Martin Kynningsrud Størbu)

Dette likte vi ikke
Flerspilleren er til tider ganske hensikt og underholdende, men det er flere ting utenfor kamparenaen som er løst litt tungvint. Etter man har nivå fire i flerspilleren, låser man opp muligheten til å kjøpe nye våpen som «Splat Charger» og «Tentatek Spattershot» og utstyr, men for å gjøre dette må man ut av spillobbyen og ut i butikken i Inkopolis Square. Tungvint, spør du meg.

En annen ting er at når man først har startet å søke etter en ny kamp, kan man ikke avbryte søket uten å slå av spillet. Rett gjerne på meg om jeg tar feil på dette området.

Nintendos nettløsning er heller ikke noe å skrive hjem om. Spesielt hvordan selskapet har løst det med en mobil-app der flerspilling med venner og praten foregår. På denne fronten har Sony og Microsoft løst det så uendelig mye bedre. Man kan jo lure på hva Nintendo egentlig har tenkt.

Fra og med nivå fire kan man kjøpe nye våpen.
Fra og med nivå fire kan man kjøpe nye våpen. (Ill.: Martin Kynningsrud Størbu)

Konklusjon
Man kan nesten umiddelbart se at Splatoon 2 er et Nintendo-utviklet spill. Det er fylt med fargeglade karakterer og kart, men har også gøyale lydeffekter og fengende musikk.

Spillet har flere artige moduser og man er sikret enten man ønsker å spille alene eller sammen med andre, men det er usikkert om det er underholdende i lengden. Historiedelen er til tider svært utfordrende og det samme kan jeg si om samarbeidsmodusen som til tider er svært morsom. De fleste som kjøper Splatoon 2 vil nok legge sin elsk på flerspillermodusen «Turf War», og det er lett å forstå.

Splatoon 2 er et spill som er enkelt å komme inn i, men kan være vanskelig å mestre. Akkurat slik vi er blitt vant til med Nintendo-spillene. Den fargeglade grafikken tiltrekker også folk i forskjellige aldre.

Nintendo får stryk for deres nettløsning som er vanskelig å forstå tanken bak. Det er også kjedelig at man ut av flerspilleren for å kjøpe nye våpen og utstyr. Det er bare irriterende.

Karakter: 7/10.

+ Flotte visuelle effekter.
+ Morsom samarbeidsmodus.
+ Hektisk og krevende flerspiller.

– Enkelte nettløsninger henger ikke på grep.
– Tungvint å forlate spillobbyen for å kjøpe nye våpen.

– Usikker på hvor gøy det er i lengden.

Stikkord: nintendo, Spill, splatoon, Tester