Los Angeles (ITavisen:) E3 ruller videre, og det er tid for hands-on.
Nintendo var så hyggelige å la oss slippe kø (det ville tatt, la meg tenke, rundt 5 timer i forhold til hvor mange mennesker som er på E3 i år), og i stedet komme innom pressedelen av standen deres i Los Angeles, så vi sa ja takk til en time med Mario (27. oktober), FIFA og Mario igjen, men i samarbeid med Ubisofts Rabbids.
Yay, Mario!
La oss gå rett til stjernen med en gang, som uten tvil er rørleggeren som denne gang hopper og kaster capsen sin i en kopi av New York City og eksotiske strøk.
Det er to modus i Super Mario Odyssey, og det er her det blir litt forvirrende, for begge slipper Mario fri, og du kan gjøre det du vil, mens man i det andre moduset ikke er i byen og er litt mer “free roam”, fordi man i byen kan motta oppdrag fra mennesker. Ja, vanlige mennesker i et Mario-univers ser malplassert ut, og vi er ikke sikre på om vi kommer til å bli vant til det.
Annonse
Uansett er et av oppdragene i “New Donk City” å finne alle gitaristene, et oppdrag man må godta av ordføreren i byen akkurat som et rollespill. Vi skjønte ikke helt greia og var derfor litt bitre etter å ha klatret hundrevis av meter, funnet gitaristen men null poeng fordi oppdaget ikke var aktivert.
Det er en ny dag for Mario, og for deg som spiller.
Kontrolleren sitter som et skudd
Hva er viktigst i et Mario-spill? Er det morsomt? Ja. Gameplay og kontroller sitter som et skudd, som vanlig når Nintendo gjør jobben selv. Switch sine veivekontrollere er suverene og mye mer nøyaktige enn vi hadde tenkt.
Det føles som klassikeren Mario 64 på mange måter, inkludert hvordan brettene er bygget opp smart, men i 2017-versjonen må man være enda litt mer forsiktig og lære seg å styre lille Mario i en stor verden, før presisjonen sitter (vi rakk det ikke halvtimen vi spilte).
Med begge i hver hånd kan du veive i hånda for å få capsen til Mario til å adlyde deg, være det seg som et våpen der den sirkler foran deg noen sekunder for å ta mange fiender samtidig (veiv lett begge til høyre), rett frem, til siden og opp.
Capsen kan dog enda mer, den kan gjøre Mario om til en rakett, og mye mer man finner i verdenen av rare skapninger og hjelpemidler som sender deg over byen som en akrobat.
Alle spill skal ha store, åpne verdener
Det er ingen lastetider i New Kong-moduset, men vi fikk ikke helt svar fra Nintendos representant på hvor stor verdenen er, og vi er fremdeles usikre på hvorfor det er to moduser på denne måten som man må velge mellom før man starter spillet.
At spillet er dyttet frem to måneder er uhørt i bransjen, men vi stoler på at Nintendo føler seg fornøyde med kvaliteten.
Dette er et spill det er vanskelig å gjøre seg opp en mening om stående og spille i 20 minutter. Vi gleder oss til å bruke mer tid og vi trenger mer tid for å bli bedre Mario-spillere også, for det er definitivt en læringskurve når man prøver å klatre høye bygninger og være parkour-kul.
FIFA 18 – Maur Edition
Så var det FIFA da, et spill vi ikke hadde testet var det ikke for håndholdte Switch.
Et stort problem: vi har vansker med å se spillerne uten å ha konsollen for nærme, eller myse med øynene så nærme at vi føler oss 100 år. Hva i all verden er årsaken til at man ikke kan zoome inn på gresset og spillerne? Ingen anelse, og vi fikk bekreftet at det ikke er mulig å endre i nåværende versjon. Kanskje implementeres dette etter lanseringen 29. september, men det blir gjettelek.
Med TV-en og en Switch gamepad er spillet som på de to andre konsollene, bare noe mer grøtete grafikk, men for personer som ikke har spilt FIFA på mange år, kremt, så er det hyggelig at det forklares hvilke knapper som gjør hva.
Barn har bedre syn enn meg, det er det liten tvil om, så kanskje det bare er meg, men jeg er ikke så sikker på det som jeg skulle ønske jeg var.
Mario som taktikker
Du kan innlemme tur-baserte taktiske spill i gruppen jeg som regel ikke spiller, men “Mario + Rabbids Kingdom Battle” er såpass sjarmerende og lett å komme i gang med, at vi faktisk ble litt hekta.
Dette er et klassisk spillmodus der du velger hvem som skal angripe hvor. Du har x-antall trekk før motspilleren kommer og tar deg, i dette tilfellet maskinen. Du beiner rundt litt i det grønne landskapet og plukker opp mynter i noen sekunder før du treffer på de første søte fiendene.
Det er viktig å ta dekning, og du kan bruke Mario for å flytte de andre på laget ditt mye lenger enn ellers mulig, men du må holde deg innenfor sonen du eier, før motstanderen er knust og du lykkelig kan løpe videre til en vanskeligere fiende. Neppe et spill for alle, men en hyggelig nok avveksling fordi man kan ta den tiden man ønsker hver runde.
Annonse
