Samfunnet i dag er mer annerledes enn hva vi i det hele tatt kunne forestille oss for få år siden. Vi er nedi mobilene, PC-ene, skjermer generelt, og det konstant – der konsumerer vi content og forsvinner inn i alskens sosiale og usosiale medier.
For mange er dette en naturlig del av hverdagen, en like stor selvfølgelighet som fredagstaco og tyggis.
Dette er satire i form av en uformell petit – et skråblikk om et teknologisk tema. Påstander kan være overdrevet for humoristisk effekt.
Berikelser…
Vi er beriket med konsepter, som selfies, 10-sekunders meldinger, vipps, og en form for digital klikking og utfrysning unge bare kunne ha mareritt om før. Og for mange er sikkerhet noe kjipt som pappa driver og messer om hele forbannede tiden…
Annonse
Folk befinner seg på ulike steder på sikkerhetsskalaen. Eller naïvitetsskalaen, som den kunne kalles. Det er mange ting å passe på og gjøre for å ivareta sikkerheten i dagens digitale verden. Kanskje flest ting du ikke bør gjøre. Det behøver ikke være så veldig komplisert, og ofte kommer du langt med litt forsiktighet og sunn skepsis. Da unngår du å bli offer for phishing, virus, og andre, verre ting, som ID-tyveri og ransomware. Eller overvåking.
Barna befinner seg i den ene enden av skalaen. Det er vanskelig for dem å kunne skille på legitime avsendere – om det er en venn, f.eks. – er det virkelig «Berit14» eller er det egentlig «Kurt52»?
Barna får streng beskjed om å kun skrive med andre barn de har møtt eller de kjenner fra skolen. Likeledes at ingen bilder er helt private, og forsvinner aldri fra nettet. Et godt mentalt filter er at det er OK om det også kan henges opp på oppslagstavlen i butikken.
Man er på vakt hele tiden
Som voksen må du være konstant små-skeptisk til innkomne meldinger. Får jeg tilsendt link uten egen kommentar spør jeg «hva er dette da?». Innimellom er svaret fra avsender: «Hva? Jeg har ikke sendt deg noe?» Hvordan skal barna skjønne at det kan være mailjacking på gang? Eller virus?
Jeg bare venter på den dagen de kommer løpende med verdens største smil og erklærer at de har vunnet 100 millioner Euro. I et lotteri de ikke har deltatt i. Det er jo ikke hyggelig å si «Nei, det har du ikke…».
Barna befinner seg, enn så lenge, i denne forholdsvis naive delen av teknologiskalaen. Sammen med andre nettferskinger og alle de som ikke vil tro at det finnes folk som hele tiden prøver å lure deg. Det gjelder ikke bare de gamle, som synes data er slitsomt og noe forbannet herk. Men din kone også, eller vennen din, som «ikke er så opptatt av data», og som egentlig bare bruker den til å sjekke mail og face.
I blodet fra første året på planeten
Barna er nybegynnere, og har mange og høye lærerterskler, men de får det inn allerede som små. Jeg begynte til sammenligning ikke med data før jeg var student. Kidsa i dag logger seg på nett, fikser innstillinger i applikasjoner, registreringer, sosiale medier, etc., lett som en plett. De er såkalte «diginatives». Når de blir voksne vil det å kunne elektrisk databehandling ikke lenger være et kulepunkt på CV-en, men like opplagt og naturlig som å kunne lese og skrive.
Enn så lenge er jeg kongen på haugen. Men kidsa lærer fort. Dagens WiFi-passord, og andre systemer de ikke skal ha adgang til er det bare snakk om tid før de finner ut av.
Russerne kommer!
I den andre enden av teknologi- og sikkerhetsskalaen er tilfeldigvis min onkel. En fyr i 70-årene, og som er mer enn oppegående på data og IT. Han er veldig opptatt av sikkerhet, men overfloden av artikler om emnet har gjort ham litt i overkant mistenksom.
Dersom han ikke er enda litt mer forsiktig er han redd han vil han bli overvåket. Av Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Eller Kripos. Kanskje NSA, CIA og FBI. Eller russerne.
Jeg spurte ham, men han ikke var bekymret for de virkelig kriminelle – Nigeriasvindlere, phishere, spammere og annet rask. Overvåking var helt klart det verste. Hvor interessant var min onkel egentlig? For andre altså. For myndighetene? Var det noe jeg ikke hadde fått med meg?
En heltidsstilling
Mange har en alt for lemfeldig holdning til e-post fra ukjente, konkurranser de har vunnet uten å ha deltatt i, henvendelser fra kvinner som ikke har råd til klær, etc. Det er lite onkel ikke får med seg av nyheter knyttet til sikkerhet.
Han teipet igjen webkameraet på datamaskinen sin ti år før Mark Zuckerberg. Han har alltid nytt WiFi-passord når jeg kommer på besøk. Og en app på iPhone som gir en AR-visning av strålingen i omgivelsene. Om han tar omveier for å unngå den verste strålingen når han går på tur vet jeg ikke, men heldigvis går han ikke rundt med aluminiumshatt.
Fra den ene til den andre siden
Dette er to ytterpunkter på teknologiskalaen – mine barn i begynnelsen, og onkel i andre enden. Også aldersmessig. Kunnskapsmessig er det større variasjon i samfunnet. De fleste på min onkels alder er kunnskapsmessig langt tidligere på skalaen enn barna. Og andre er langt forbi onkel i andre enden, men yngre.
Uansett hvor man befinner seg på skalaen er det viktigste for alle å kunne være nett-trygge. Gleden ved å være på nett drukner for mange i frykten for at noe går galt. Og om du får tre sikkerhetsbulletiner på en dag fra en litt ivrig sikkerhetsekspert av en onkel eller god venn, tenk om du fikk vite noe du ikke visste? Det er verdifullt.
Jeg vil heller ha noen tips for mye fra en jeg kjenner enn tusenvis med spam-meldinger fra ukjente og kriminelle.
Den gyldne middelvei
Da er jeg mer bekymret for at onkels fokus på sikkerhet vil tippe over i lett paranoia, og at hans aktivitetsmønster vil vekke myndighetenes interesse.
Kanskje problemet ligger et helt annet sted? Kanskje jeg bør få ham over på «Game of Thrones», «Shameless» og «Californication» istedenfor serier som …vel, «Person of Interest», «Mr Robot» og «Black Mirror»?
Uansett hvor du er på teknologiskalaen må du være våken og vaktsom. Du trenger ikke være helt paranoid for å være trygg, men ikke tro at det nødvendigvis er din beste venn som har sendt deg den videoen med kattungene. Det kan være russerne. Eller onkel.
Annonse
