Kommentar
Artikkelen ble opprinnelig publisert i The Objective Standard, Vol. 3, No. 4, vinteren 2008, og er forfattet av Raymond C. Niles og er republisert hos ITavisen etter avtale.
Kommentaren er oversatt til norsk av Espen Hammer, tidligere partileder i Liberalistene.
Svaret er ikke nettnøytralitet
Internett er en oppnåelse av historisk betydning, som muligens overgår oppfinnelsen av boktrykkerkunsten når det kommer til å spre menneskelig kunnskap og underholdning til de mest avsidesliggende delene av verden. Med introduksjonen av trykkpressen i 1450, tok Gutenberg bøkene fra hendene til klostermunkene og la dem i hendene til de som ville utfordre kirkens ortodoksi — og i hendene til de som ville bygge det frie samfunnet som har produsert de industrielle og teknologiske underverkene som vi nyter i dag.
På samme måte tar nettet leksikon-kunnskap fra bibliotekene og leverer det inn i folks hjem over hele verden. Det leverer bilder av kunstverk fra Louvre og Metropolitan Museum of Art til hjemmene våre. Det gjør varer fra lokaleide butikker tilgjengelig for en hel verden av kunder. Det muliggjør diskusjoner mellom fjerne lærde og entusiaster om alle mulige slags emner. Og, slik som trykkpressen gjorde, det kan lede til store kulturelle og politiske endringer, ved å spre sannheter som sensurerte media verden rundt ikke kan uttale. Internett fremmer den åpne utvekslingen av idéer og informasjon på en enestående måte.
Hva er det som gjør denne åpne utvekslingen av idéer og informasjon mulig? I følge noen er svaret på dette noe som kalles «nettnøytralitet».
«Nettnøytralitet er grunnen til at Internett har drevet økonomisk innovasjon, demokratisk deltagelse, og ytringsfrihet på nett,» hevder en nettside. Tilhengerne sier også at nettnøytralitet — og dermed selve Internett — er i alvorlig fare:
De store telefon- og kabelselskapene bruker hundrevis av millioner av dollar på lobbyvirksomhet i USAs Kongress og mot Federal Communications Commission [tilsvarende Medietilsynet i Norge] for å slakte nettnøytralitet, hvilket setter Internetts fremtid i fare… Konsekvensene av en verden uten nettnøytralitet ville vært ødeleggende. Innovasjonen ville blitt kvalt, og konkurransen og tilgangen til informasjon begrenset. Forbrukernes valg og det frie markedet ville blitt ofret til fordel for interessene til noen få konsernledere.
Slike påstander får naturligvis oppmerksomheten til de som verdsetter innovasjon, konkurranse og informasjon. Og alt som truer med å motarbeide det frie markedet er såvisst en grunn til å vekke uro.
Men hva er egentlig nettnøytralitet? Beskytter den virkelig disse viktige verdiene? I så fall, hvordan? Og dersom ikke, kan den faktisk angripe dem? For å besvare disse spørsmålene, må vi først spesifisere Internetts eksakte natur.
Hva er Internett?
Alle som bruker web-en forstår til et visst nivå hva det er: Et middel hvor PC-brukere over hele verden kan utveksle data, som regel via nettsider og e-post. Men, for vårt formål trenger vi en dypere og bredere forståelse for nettet og hvordan det ble til.
På 1960-tallet kom professorer på MIT på tanken om Internett som en måte å koble sammen forskjellige datanettverk, som befant seg geografisk langt fra hverandre, via et robust kommunikasjonssystem som kunne fungere selv om deler av det ble ødelagt. Den innovative løsningen deres innebar å dele data som ble sendt over nettverket inn i «pakker», hvor hver pakke får rute-instruksjoner til destinasjonen, som den kan følge over hvilken som helst tilgjengelige rute.
Derfor, dersom en del av nettverket var skadet, kunne «datapakken» følge ruteinstruksjonen sin over en uskadet del av nettverket. Den første egentlige sammenkoblingen mellom nettverk, eller «Internett», ble gjennomført i 1969, som muliggjorde informasjonsutveksling mellom fire forskjellige forskningsinstitusjoner.
Andre viktige utviklinger fulgte. På 1970-tallet utviklet Robert Kahn og Vinton Cerf TCP/IP (Transmission Control Protocol/Internet Protocol), for å tilrettelegge for overføring av datapakker mellom datamaskiner som bruker forskjellige operativsystemer.
I 1991 avdekket Tim Berners-Lee, en dataprogrammerer ved CERN i Genève, World Wide Web, som er et system av nettsider skrevet i hypertext markup language (HTML), som kan nås gjennom hypertext transfer protocol (http://) adresser. HTML leverte et fellesspråk som nettsider kunne bli skrevet på og lest i; http leverte midlene for å få tilgang til de sidene. Ved å gi PC-brukere muligheten til å lett kommunisere med hverandre — sende e-poster, publisere og hente data i form av nettsider — skapte disse mennene teknologien som driver det globale Internettet slik vi kjenner det i dag.
Mesteparten av koden som var involvert i disse utviklingene er «åpen kildekode», som betyr at individene og selskapene som skapte dem har sluppet dem ut i det offentlige. Ved å gjøre dette har de gitt avkall på deres rettigheter til å kontrollere og eksklusivt profittere av bruken av skapelsen deres. I dette henseende er Internett fritt og gratis; kodespråkene og kommunikasjonsprotokollene som muliggjør Internett tilhører ingen, og er derfor fritt og gratis tilgjengelig for alle som har de nødvendige fysiske midlene — datamaskinene og dataoverføringslinjene som kobler datamaskinene sammen.
Men disse fysiske midlene er ikke gratis. De spesialiserte serverne som en leverandør av nettinnhold, som for eksempel Google, bruker for å gjøre innoldet tilgjengelig på Internett, må kjøpes inn og bli vedlikeholdt av innholdsleverandøren, og er derfor deres rettmessige eiendom. Datamaskinen som en nettsurfer bruker for å få adgang til nettsider som Google, og for å sjekke e-posten, må bli kjøpt inn og vedlikeholdt av personen (eller av foreldrene hans, skolen, arbeidsgiveren, etc.) og er derfor personens (eller noens) private eiendom.
På samme måte er kablene, datamaskinene, satellittene, de trådløse senderne, og det andre utstyret som blir brukt av en internettleverandør (ISP) til å koble nettsurfere med nettinnhold, kjøpt inn og vedlikeholdt av den respektive internettleverandøren og er derfor deres rettmessige eiendom. Ved å levere de nødvendige dataoverføringslinjene gjør internettleverandørene nettet mulig.
Ved å utvide og forbedre infrastrukturen deres, forbedrer internettleverandøren nettopplevelsen til kundene:
Internettbrukere som en gang måtte lide av utrolig lave oppringings-dataoverføringshastigheter på 300 bits/sekund kan nå nyte DSL- og kabelhastigheter på 2,3 millioner bits/sekund — takket være internettleverandørens investering i sin infrastruktur. (Og internettbrukere kan snart oppleve enda større økninger i dataoverføringshastigheter: Verizon ruller nå ut et nytt fiberoptisk kabelnettverk som kan levere datahastigheter på 50 millioner bits/sekund, som er estimert å koste Verizon 140 milliarder dollar [ca. 1,37 billioner kroner, omregnet fra 2008-dollar til 2016-dollar og omregnet til dagens vekslingskurs].)
Internettleverandører bygger og vedlikeholder nettverkene deres fordi de kan profittere ved å kreve penger fra nettinnholdsleverandører og nettsurfere for tilgang til linjene deres. Bruksretten av deres infrastruktur tilhører rettmessig internettleverandørene, og de kan bruke, disponere og profittere av den slik de selv måtte ønske.
For å oppsummere, internett består av to typer ting: idéer som tilhører det offentlige, som for eksempel TCP/IP-protokollene og HTML kodespråket; og privat eiendom, som for eksempel PC-er, servere og fiberoptiske kabler.
Med Internetts grunnleggende historie og generelle karakter i bakhodet, la oss utforske forestillingen som hevder å beskytte det.
Nettnøytralitetens natur
Nettnøytralitetens forkjempere, slik som Stanford jusprofessor Lawrence Lessing, sammenligner Internett med en «allmenning», eller «offentlig eiendom», i likhet med statseide veier og kommunale parker. De mener at nettet skal behandles som om det var «offentlig eiendom», forvaltet av myndighetene i samsvar med «offentlig velferd». På dette grunnlaget argumenterer de for at web-en skal være en «nøytral plattform» hvor «nettverkseieren ikke kan diskriminere mot noen [data]pakker samtidig med at han favoriserer andre.»
I klartekst er nettnøytralitet idéen om at Internett er «offentlig eiendom»; og derfor må myndighetene forsikre at nettinnhold er levert på en «nøytral», ikke-favoriserende måte.
Men levert av hvem? Å hevde at nettet er «allmenning» eller «offentlig eiendom» er å ignorere dets faktiske natur; Internett er et nettverk av privateide PC-er, servere og kabler. Ved å ignorere dette faktumet og å late som at Internett er «offentlig eiendom», søker nettnøytralitetens tilhengere statlig kontroll over privat eiendom — nærmere bestemt internettleverandørenes eiendom.
For å kunne oppnå nettnøytralitet, mener dens tilhengere at Internett må bli, som de uttrykker det, et «dumt nettverk», hvilket betyr uregulert av en intelligens som kan favorisere overføringen av noe innhold over annet innhold.
Men siden data er overført gjennom internettleverandørenes private eiendom — de dyre kablene, datamaskinene, og annen infrastruktur som muliggjør det hele — er det de faktisk argumenterer for å nekte internettleverandørene å forvalte sin egen eiendom.
Under dekket om å bevare «økonomisk innovasjon» og «ytringsfrihet på nett», argumenterer nettnøytralitetstilhengerne essensielt sett for statlig kontroll av den privateide infrastrukturen som gjør nettet mulig. Hvilke typer kontroller vil tilslutningen til nettnøytralitet føre til, og hvordan vil disse påvirke internettleverandørene og kundene deres?
Nettnøytralitet i praksis
Uheldigvis har Federal Communications Commission (FCC) allerede begynt å følge nettnøytralitetens prinsipper gjennom regulering av Internett, og Kongressen truer med å innlemme disse prinsippene i lovgivningen.
I 2004 foreslo daværende FCC-leder Michael Powell at byrået hans å vedta visse prinsipper som en del av veien mot et «nøytralt» nett. Disse prinsippene, som ble offisielt vedtatt i 2005, lyder som følger:
For å oppmuntre utrullingen av bredbånd og for å bevare og fremme den åpne og sammenkoblede naturen til det offentlige internettet, har forbrukere krav på å få tilgang til lovlig internettinnhold av eget valg … på å kjøre programmer og bruke tjenester av eget valg … på å koble til lovlige enheter av eget valg som ikke skader nettverket … på konkurranse mellom nettverksleverandører, applikasjons- og tjenesteleverandører, og innholdsleverandører.
Ved å erklære at forbrukere «har krav på» et «åpent» og «sammenkoblet» Internett, erklærer FCC at Internettleverandører er rettighetsløse offentlige tjenestemenn som må betale for og bygge infrastrukturen — for så å overlevere det til nettsurfere og FCC-byråkrater som kan bruke og misbruke det som de selv ønsker. Disse FCC-prinsippene er klart i tråd med nettnøytralitetsprinsippet om at nettleverandørenes private eiendom i praksis blir kollektivisert og regulert slik at det kan forbli «dumt.»
FCCs aksjon mot Comcast stammer fra en anklage fra gruppen Free Press and Public Knowledge om at de «degraderte peer-to-peer-applikasjoner i hemmelighet.» «Peer-to-peer» er en filoverføringsmetode utviklet av BitTorrent for å tilrettelegge rask nedlastning av store videofiler, slik som hele filmer, fra forskjellige nettsider. Slik nedlastning forbruker en stor del av en nettleverandørs båndbredde — kapasiteten til å levere innhold til kundene sine. For eksempel, en annen internettleverandør, AT&T, rapporterer at bare 5 prosent av kundene sine forbruker 50 prosent av kapasiteten, som for det meste består av video-nedlastinger som benytter seg av teknologier som BitTorrents peer-to-peer. Free Press and Public Knowledge anklaget Comcast for å identifisere bredbånds-forbrukende BitTorrent datapakker og bremse progresjonen gjennom nettverket deres for slik å frigjøre kapasiteten for majoriteten av brukerne sine.
Comcasts policy mot peer-to-peer datapakker var økonomisk fornuftig: En liten minoritet av kundene deres forbrukte mye av båndbredden deres ved å laste ned store filmfiler med BitTorrents teknologi, som derved reduserer dataoverføringshastigheten for majoriteten av kundene som primært bruker Comcasts tjenester for nettsurfing og e-post. Ved å identifisere peer-to-peer datapakker og bremse, eller nedprioritere, deres fremferd gjennom nettverket, kunne Comcast gjøre mer kapasitet tilgjengelig for majoriteten av kundene, og unngikk dermed å øke overføringshastighetene for å betale kostnadene til forbedringene av infrastrukturen som ville vært nødvendige for å imøtekomme peer-to-peer filoverføringer ettersom de vokste i popularitet. Gitt at disse peer-to-peer filoverføringene ble utført på deres eiendom hadde Comcast rett til å gjøre det.
Men hverken eiendomsretten eller fornuftig økonomi bekymrer FCC og de tilhengerne av nettnøytralitet som applauderte avgjørelsen. Ifølge FCC, brøt Comcasts handlinger nettnøytralitetsprinippene fordi de på urettferdig vis «diskriminerte» mot BitTorrent-datapakker. FCC avviste som sådan Comcasts rett til å ta avgjørelser angående bruk av sin egen eiendom: De fastslo at databehandlingspraksisen var ulovlig og beordret dem — og implisitt, alle andre internettleverandører — om å stoppe nedprioriteringen av av BitTorrent-datapakker innen 1. januar 2009.
Regelverket som ødelegger for alle
Ved å nekte internettleverandører som Comcast retten til å forvalte deres egen eiendom, tar FCC, som nettnøytralitetstilhengerne vil ha det til, «intelligensen» ut av Internett. En internettleverandør som Comcast har et sterkt incitament — profittmaksimering — til å skape den best mulige internettopplevelsen for så mange av kundene sine som de kan. Ved å respondere på kapasitetspress forvaltet Comcast datastrømmen på nettverket sitt ved å sørge for at nedlastningsaktivitetene til noen av kundene sine ikke bremset ned tilgangen til nettsider og e-poster for majoriteten av kundemassen. Slik som nettnøytralitetstilhengerne ville, og som FCC beordret dem til, kan ikke Comcast lenger plukke ut bredbåndsintensive BitTorrent-nedlastninger, hvilket betyr at for å unngå de ytterligere infrastrukturkostnadene som ville kommet som følge av å øke hastigheten over hele linjen, må nå Comcast — som de har kunngjort at de vil gjøre — ukritisk nedprioritere all bredbåndsintensiv data.
Ved å tvinge en internettleverandør til å behandle all data «nøytralt», forhindrer FCC og nettnøytralitetstilhengerne den respektive internettleverandøren i å etablere retningslinjer, tilby tjenester, og å bruke teknologier etter egen vurdering av relevante fakta. Som følge av dette, kan ikke internettleverandøren tilby kundene sine de retningslinjer, tjenester, og teknologier som de mener ville vært gunstig for kundene sine og dermed lønnsom for den ISP-en.
For eksempel, for å ikke «urettferdig diskriminere» mot filmnedlastere, må Comcast også senke farten på andre typer dataoverføringer hvor fart er essensielt. Visse «sanntidsapplikasjoner» slik som videostrømming (f.eks. YouTube), telefonitjenester (f.eks. Skype), og flerspillerspill krever at datapakker strømmer jevnt uten forstyrrelser. For at disse applikasjonene skal kunne strømme jevnt, og dermed fungere som tiltenkt, må en internettleverandør gi deres datapakker prioritet over filmnedlastninger eller e-post, ettersom disse ikke krever jevn strømming. Mens en uregulert internettleverandør kan se til at kunder som trenger jevn strømming får det, er ikke det mulig for en internettleverandør som er lenket fast av byråkrater som utøver nettnøytralitet.
Og ved å nekte en internettleverandør dens rettighet til å forvalte eiendommen sin, kveler nettnøytraliteten internettleverandørens incitament til å investere i ny båndbredde. Hvis en internettleverandør blir tvunget til å overlevere en stor del av båndbredden sin til en liten del av kundemassen sin, blir ikke den samlede kapasiteten brukt lønnsomt, og de har derfor langt mindre incitament til å øke kapasiteten ved å investere i en utvidelse av infrastrukturen. De kunne delvis dekket de enorme kostnadene forbundet med å øke kapasiteten ved å øke prisene over hele linjen, men det ville satt dem i fare for å miste kunder. Eller enda bedre, de kunne belastet mer de kundene som har høye krav til båndbredde, slik som filmnedlastere. Men selv om noen nettnøytralitetsforkjempere ville tillatt en internettleverandør å belaste mer noen kunder — dvs. «ikke-diskriminerende» FCC-godkjente priser — vil andre forkjempere forby praksisen totalt. Uansett ville ikke internettleverandøren kunne kreve markedsbalanserte priser for det tunge forbruket av bredbåndskapasiteten, og kostnaden av den kapasiteten ville blitt båret av både internettleverandøren og dens kunder, som ville lidd av økte kostnader og en dårligere tjeneste.
Ved å nekte internettleverandører slik som Comcast retten deres til å på en lønnsom måte forvalte datapakker som forflytter seg over deres nettverk på det grunnlaget at deres nettverk er «offentlig eiendom» er moralsk skandaløst og, for de som verdsetter internett og dets muligheter, dumt — i tradisjonell forstand. Ved å gjøre internettleverandørens eiendom mindre lønnsom, vil nettnøytralitet ha den åpenbare effekten av å redusere incitamentet til å øke bredbåndskapasiteten ved å investere i mer eiendom. Nettnøytraliteten vil også ødelegge innovasjoner som kan være lønnsomme både for internettleverandører og kunder.
For eksempel kunne en uregulert internettleverandør lett levert en ekstremt høy båndbredde og jevnt strømmende forbindelse til et sykehus på nettverket sitt, som kunne gjort det mulig for en kirurgisk spesialist fra en av verdens fjerne avkroker til å overvåke en sjelden og farlig operasjon via en HD-videokonferanse. Men nettnøytralitetsprinsipper tillater hverken internettleverandøren å prioritere slike datapakker eller at internettleverandøren og sykehuset inngår en avtale om høyere pris for en slik gjensidig nyttig tjeneste. Ved å bryte eiendomsretten dreper nettnøytraliteten incitamentet og middelet som internettleverandører bruker for å forbedre kvaliteten på tjenesten deres og for å innovere.
Uheldigvis er kravet om at alle datapakker blir transportert på en «ikke-diskriminerende» måte bare én del av de statlige kontrollene som er påvirket av nettnøytralitet som truer internettleverandører og kundene deres.
La markedet styre
Noen lovforslag vil forhindre internettleverandører i å ta forskjellige priser for forskjellig nettinnhold. For eksempel kunne en internettleverandør belastet 50 kroner ekstra per måned for tilgang til Google, på grunnlaget om at besøk fra kundene sine til Google nettsted utgjør en stor prosentandel av båndbreddebruken og dermed kostnader knyttet til infrastruktur. For øyeblikket er det ingen internettleverandører som pålegger slike ekstraavgifter, men utav frykt for at en internettleverandør en dag kan finne det lønnsomt å gjøre det, forsøker nettnøytralitetsforkjempere å komme med et forebyggende forbud mot praksisen på det grunnlag av at det danner en «urettferdig diskriminering» mot visse typer innhold. I kjølvannet av kravet om at datapakker blir behandlet likt, vil slik lovgivning videre redusere en internettleverandørs mulighet til å forvalte sin egen eiendom på en måte som er lønnsom både for dem selv og kundene deres.
Etter all sannsynlighet vil ikke internettleverandører klare å finne det lønnsomt å «diskriminere» mot visse typer innhold ved å ta ekstra betalt for det. Kunder som forventer at internettilgangen deres er «åpen» og «nøytral» ville mest sannsynlig steilet over en slik idé, og ville forlatt en internettleverandør som krevde slike avgifter til fordel for en konkurrent. (Og dersom staten holder fingrene sine unna internett, kommer det garantert til å være konkurranse.) Men internettleverandører kan godt finne det lønnsomt å kreve ekstra for bestemte typer innhold, noe som er en standard praksis i andre medier, slik som kabel- og satellittjenester som tar ekstra betalt for premiumkanaler og pay-per-view arrangementer.
Mesteparten av en internettleverandørs kunder er nettsurfere som får tilgang til nettinnhold via PCer. Men internettleverandører leverer også tjenester til nettinnholdsleverandører som eBay og Amazon, ved å levere overføringslinjene som gir de selskapenes millioner av kunder tilgang til innholdet som ligger på deres servere.
Det kommer ikke som en overraskelse at nettnøytralitetsforkjemperne forsøker å regulere også dette forholdet, for å forhindre internettleverandører i å ta forskjellig betalt fra forskjellige nettinholdsleverandører for å bringe nettstedene deres til Internett.
Under foreslåtte amerikanske føderale nettnøytralitetslover må alle innholdsleverandører, uansett størrelse, få lov til å koble til Internett for de samme «ikke-diskriminerende» prisene. Under frykt for at markedsforholdene en dag kommer til å resultere i at de må betale mer for internettilgang enn konkurrentene deres, støtter store innholdsleverandører som Google, YouTube, og Yahoo! nettnøytralitet og de «like vilkårene» det ville medbringe. Alt dette vil komme på bekostning av internettleverandørene, som må overlate til FCC å bestemme maksprisene de kan kreve og som vil være ute av stand til å forhandle frem lavere priser med visse nettinnholdsleverandører når det ville være lønnsomt å gjøre det. «Like vilkår» vil også komme på bekostning av konkurransen mellom nettinnholdsleverandørene. En liten, fremtidig Google-konkurrent kan kanskje ikke ha råd til å betale for de «ikke-diskriminerende» prisene satt av FCC.
I et fritt marked kunne en slik konkurrent forhandlet frem en spesialpris med en lokal internettleverandør som begge ville tjent på: Nettinnholdsleverandøren ville hatt det finansielle pusterommet gitt av sparingene, mens internettleverandøren ville hatt sikkerheten til en utvidet årskontrakt med innholdsleverandøren. Under nettnøytralitet er ikke en internettleverandørs rett til å forhandle med kundene sine for gjensidig nytte anerkjent, fordi en internettleverandørs rett til sin eiendom ikke er anerkjent.
Ved å videre minske en internettleverandørs profitt, og dermed dens incitament til å utvide og innovere, tvinges internettleverandører til å bære innhold som konkurrerer med andre produkter og tjenester som de tilbyr. FCC har allerede bøtelagt en internettleverandør for å forby en konkurrerende VoIP-tjeneste til å bruke deres internettlinjer, og bestemte ikke bare at internettleverandøren måtte bære den konkurrerende tjenesten, men også at de med det ikke kunne kreve en ekstra avgift fra konkurrententen.
Dette avskyelige bruddet på en internettleverandørs rett til å bruke og disponere sin egen eiendom tilsvarer å tvinge Ford til å gi plass i sine utstillingslokaler til Toyota, uten å kreve noen betaling utover det Ford selv betaler for utstillingslokalet. I et slikt scenario mister ikke bare Ford plass i utstillingslokalet som kunne vært brukt til å vise frem en av sine egne modeller, Ford ville blitt tvunget til å bistå konkurrenten sin — uten noen kostnad for Toyota. Det er unødvendig å si at Fords incitament til å bygge nye, store utstillingslokaler ville blitt redusert som følge av informasjonen om at de måtte overlevere plass i utstillingslokalet til konkurrentene sine. Likeledes fører det å tvinge en internettleverandør til å overføre konkurrentens data en reduksjon i deres incitament til å investere i båndbredde.
En internettleverandør har moralsk rett til å forhindre konkurrentene sine fra å bruke infrastrukturen sin, og deres kunder har moralsk rett til å søke tilbud andre steder dersom de er uenige i det. Under nettnøytralitet er ikke disse rettighetene anerkjent, fordi menneskene, forkjemperne og iverksetterne til nettnøytraliteten ignorerer disse faktaene om at Internetts fysiske elementer er privat eiendom.
Staten må moralsk sett holde seg borte fra internett
Med unntak av åpen kildekode og offentlig innhold, er hver eneste del av nettet privat eiendom: eiendom som er eid av noen. Nettsteders innhold er eid av forfatterne. Serverne som huser de nettstedene er eid av hostingselskaper. PC-ene som brukes til å få tilgang til de nettstedene er eid av nettsurferne. Og dataoverføringslinjene som gjør alt dette mulig er eid av internettleverandørene. Hver av disse partene har rett til å bruke og disponere sin eiendom, hvilket inkluderer retten til å handle med de andre partene ved gjensidig avtale for gjensidig nytte. Nettnøytralitet benekter at Internett er privat eiendom og benekter dermed at dens eiere har disse rettighetene.
Som vist forhindrer nettnøytralitet med tvang internettleverandørene fra å bruke deres eiendom på en lønnsom måte. Dersom en internettleverandør ble etterlatt alene til å forvalte overføringen av datapakker over eiendommen sin, kunne de økt hastigheten på nettverket sitt på en lønnsom måte, de kunne profitert på å kreve mer for mer bredbåndsforbruk, og de kunne profitert fra spesielle tjenester til visse kunder, som for eksempel jevn strømming av HD-video. Men siden ingen av disse tingene er mulig under nettnøytralitetens regler, er eiendommen til internettleverandører verdt betydelig mindre i form av lønnsomhetspotensial. Følgelig er deres incitament til å utvide og forbedre den infrastrukturen som Internett er avhengig av sterkt redusert.
Nettnøytralitet hindrer også konkurranse mellom internettleverandører. Ved å gjøre overføring av internettdata mindre lønnsomt, reduserer nettnøytralitet incitamentet for nye internettleverandører til å gå inn i markedet. Og siden nye internettleverandører ville blitt lenket fast av de samme reguleringene som de etablerte konkurrentene deres, er det mindre sannsynlig at de finner en måte å konkurrere på, oppnå lønnsomhet, og å vokse virksomheten sin. Hadde det ikke vært for nettnøytralitet kunne en nylig oppstartet internettleverandør konkurrert mot Comcast ved å konfigurere sitt nyopprettede nettverk til å favorisere BitTorrents peer-to-peer datapakker, og dermed erverve en kundemasse av aktive filmnedlastere uten å måtte matche eller overskride Comcast når det gjelder dyr infrastruktur.
Men siden internettleverandører ikke kan «diskriminere» mellom datapakker, ville oppstartsselskapet ha færre midler til å få adgang til markedet. Og i den grad det er lite konkurranse mellom internettleverandører er i den graden staten har etablert telekommunikasjons- og kabelmonopoler og regulert det trådløse spekteret. Hvis det er lite utvalg av internettjenester i et gitt marked, er det sannsynligvis et resultat av statlig regulering — ikke som følge av mangel på statlig regulering. Nøkkelen til konkurranse på Internett er mindre regulering, ikke den ekstra reguleringen som nettnøytralitet medfører.
Og på grunn av det foregående, reduserer nettnøytraliteten den generelle kvaliteten, hastigheten og kapasiteten til Internett. Hvis nettnøytralitetens forkjempere og deres føderale håndhevere får det som de vil, kommer en internettleverandørs kunder til å lide av tregere hastigheter slik at andre kunder kan bruke en uforholdsmessig stor kapasitet som de ikke betaler sin andel av. Hvis nettnøytralitetens prinsipper blir håndhevet, kan ikke kunder som ønsker, og ville betalt for, en spesiell prioritetstjeneste ha mulighet til å få tak i det. Og ikke i noe tilfelle kommer kunder til å ha dugelige alternativer, ettersom nettnøytralitet skaper «like vilkår» som hemmer alle internettleverandører like mye.
Mye kunne vært sagt om idiotien til nettnøytralitet. Men, ved siden av det faktum at det vil motarbeide konkurranse og bremse internettets utvikling, må vi anerkjenne først og fremst at nettnøytraliteten bryter rettighetene til eiere av privat eiendom — spesifikt internettleverandører. Det faktumet at internettilgang er av høy verdi rettferdiggjør ikke statlig tvang mot internettleverandørene som muliggjør det noe mer enn det faktumet at bøker er av høy verdi og med det rettferdiggjør statlig involvering i Barnes & Nobles [amerikansk bokhandelkjede] prising, visning, og lagring av bøker. Internettleverandørers eiendom er deres: som sådan er det de som har den moralske retten til å bruke og disponere den som de selv vil, uansett hva kundene deres, FCC-byråkrater, og nettnøytralitetsforkjempere har å si om det.
Uheldigvis er nettnøytraliteten en liten del av en større innsats mot en svekkelse av eiendomsrettigheter i USA. Som med ekspropriasjon, reguleringsplaner, og lignende, hevder nettnøytraliteten at det er moralsk å krenke rettighetene til eiendomseiere for «fellesskapets beste.» Nettnøytraliteten hevder at nytten av et «nøytralt» nett for alle dets brukere rettferdiggjør bruken av tvang mot de som eier og vedlikeholder dets ryggrad. Det gjør det ikke.
USA må moralsk anerkjenne rettighetene til internettleverandørene til å forvalte deres eiendom etter eget skjønn. Vi må gjøre om de relativt få kontrollene som allerede er pålagt internett, forkaste nettnøytralitet, og holde statens dumme hender unna denne strålende private eiendommen.
Annonse
