Endelig har jeg fått levd mange herlige timer i Dishonored 2, oppfølgeren vi har ventet på akkurat lenge nok til at vi var klare til å stupe inn i en annen dimensjon og ta en pause fra virkeligheten.
En verden man virkelig lever seg inn i
Dere som har lest min anmeldelse av Battlefield 1 vet hvor forelsket jeg er i tittelen fra Dice, men når jeg landet i ørkenen med rifla her om dagen, var overgangen for stor: Jeg lengtet tilbake til den utrolige atmosfæren Arkane Studios (Prey, Half-Life 2: Episode 4/Return to Ravenholm, Bioshock 2) nesten på magisk vis har fått til i oppfølgeren.
Å bevege seg inn i et spill som Battlefield 1 med all sin tekniske presisjon og kalde følelsesløshet, fra Dishonored, så ble overgangen rett og slett for dramatisk for oss. Så forhekset har Arkane gjort oss.
Det er stemmingen og måten spillets progresjon forløper som gjør dette spillet vanskelig å ta en pause fra.
Annonse
Sideoppdragene gjør man med en glede, nesten uten å tenke over det, som om det var den største selvfølge akkurat som hovedoppdragene. Det er det ikke alle spill som kan skryte av – langt ifra.
Vi spiller:
Artikkelen fortsetter under bildene.
Arkane vet hva de driver med
Det er også haugevis med brev og bøker spredt rundt i spillet som bygger ut universet og gir spilleren en fin mulighet til å spinne på denne verdenen i hodet, på samme måte som en god bok, men med deg selv som en aktiv del av plottet.
Det som gjorde det første spillet så imponerende var ikke bare snikingen og de spesielle egenskapene helten vår har, men at universet var så komplett og utbygd, og så friskt i stilen, at man skulle tro de hadde laget oppfølgere på oppfølgere.
Jeg har ikke lyst å si så mye hva jeg baserer tittelen på for dypt (hint: Bioshock for atmosfære og Thief for spillbarheten), da det vil avsløre litt for mye, men jeg kan love at du vil føle den samme stemningen som de to nevnte klassikerne: Utrolig karakterer som prøver å forme verden etter sitt eget mørke syn, og følelsen av å være snikmorder og tyv.
Dere som har spilt det første spillet i serien vet hva dere går til, men dere skal vite at alt er bedre, større, smartere og penere og enda mer atmosfærisk, men det viktigste de har fått til med nummer to er fortellerteknikken.
Artikkelen fortsetter under bildene.
Grafikk og stil
Grafikken er ikke den teknisk beste på markedet, men utfører oppdraget: Lager en stemningsfull verden med smart bruk av skygger og geometri.
Det er lett å se at kunstnerne vet hva de driver med, for det er nemlig ikke lett å sirkle inn hva man skal kalle denne stilen, men den er en mesterlig blanding av steampunk og viktoriansk, moralsk forfall og overvåkning.
PC-versjonen hadde uten tvil problemer ved lansering, men etter et par oppdateringer opplevde vi ingen tekniske problemer og en helt ok bildeoppdateringsfrekvens som trolig kunne ha vært høyere om de hadde gjort en bedre utviklingsjobb, men som i hvert fall ikke er et problem med en midt-på-treet Intel Core i5 CPU og et GTX 980i ti 6GB-kort med følgende innstillinger:
Spillbarhet
Selv på medium dør vi i snitt mer enn i mange andre spill, uten at det er et problem, for feilen er alltid vår (du tror kanskje du er uovervinnelig med pistol og sverd, men da tar du feil, også på medium).
Man blir nemlig bedre og bedre. Som nevnt er progresjonen svært god på den måten: Du merker som spiller at du blir bedre, noe som forsterker gleden ved spillet. Det er kun de aller beste spillene som leverer det.
Det er ikke få ganger vi har følt oss å være i en situasjon så håpløs at vi tenkte tanken på å gå tilbake til en tidligere lagring, men man stoppes av følelsen av at det garantert er en løsning på problemet – og det er det alltid, selv om man ikke alltid er like elegant når man finner ut hvordan man kan bruke sine spesielle evner mest effektivt, om enn ikke like stille som man ønsket. Blir man oppdaget under sniking, føler man at man har feilet, selv om du kan overleve i nærkamp også.
Man vil kjenne igjen mange av dem: Ta kontroll over rotter, flytt deg lynkjapt og se fiendene gjennom vegger.
Artikkelen fortsetter under bildene.
Konklusjon
Du vil elske å gjøre sideoppdragene som er like godt skrevet som hovedoppdragene, og du vil samtidig gjøre ditt ytterste, om du ikke er kjempeond, å avslutte oppdragene på en måte som gjør at historien skrider frem noe mer positivt.
Arkane har fått til det de aller fleste ikke klarer: Å levere et balansert spill nesten på alle måter foruten litt smårusk, og med en fortellerglede som får deg til å føle at du er der.
Karakter: 9/10. Testet på PC.
+ Du bestemmer hvordan du vil spille
+ Utrolig atmosfære med masse lore
+ Svært smart brettdesign
+ Flott kunst og visuell stil
+ Perfekt vanskelighet og utfordringer får deg til å tenke
– Fiendene ser deg for lett, også på avstand
– Vanskelig å vite om man er skjult eller ikke, spesielt som nybegynner
– Å samle hjerter er distraherende
Annonse
