(ITavisen-eksklusivt:) ITavisen har snakket med den norske Hong-Kong-studenten Endre Olsvik Elvestad som har vært på kulturutvekslingstur til Nord-Korea.
Les første del: Endre besøkte Nord-Korea – slik er verdens mest ekstreme og isolerte land.
Overvåket
Endre bekrefter en trend vi har sett tidligere fra dokumentarer om landet: er man varsom er det mulig å luske seg litt utenom allfarvei og de snokete «minderne». Dette er et tegn på litt oppmyking at de ser en annen vei, men de holder ikke døra oppe for deg. Samtidig er det slik at opplegget er mykere for studenter.
Likevel: guiden følger alltid med. Man skal alltid skal være innenfor synsrekkevidde.
Annonse
Endre: - Er du på hotellet får du ikke lov å gå ut, da blir du raskt innhentet av væpnede vakter. Vi hadde flere tilfeller med uskyldig avvik i løpet av turen. En av personene i gruppa gikk tre kvartaler og kjøpte grillpølser. Det ble for mye, og noe de overhodet ikke tillater. Når personen kom tilbake med en pølse i hånda skjønte den kvinnelige guiden hva som hadde skjedd og ble livredd for hva som kunne skje med henne.
Væpnede vakter er overalt. Endre og gruppen opplevde at vaktene «konfiskerte» mobilene – ikke for å se om de hadde tatt ulovlige bilder, men for å få et lite innblikk i verden utenfor.
Endre: – Det er litt merkelig, men når man er i det så føler man seg ikke fanget, man føler seg fri, men innenfor en gitt ramme. De er gjestfrie, men også bestemte, spesielt når de ikke kjente oss godt nok. De ble løsere i snippen etterhvert som tiden gikk. For et hvilket som helst annet land ville dette vært ekstremt, men siden det er snakk om Nord-Korea føltes rammene rundt besøket nesten mildt.
ITavisen: – Fikk du lov til å bruke mobil eller annet elektronisk utstyr?
Endre: – Ja, faktisk. Jeg hadde på forhånd skjult filer i Android-utforskeren, blant annet en svært regimekritisk bok, og mobilen har selvsagt GPS. Flere ganger viste det seg at vi var helt andre steder enn hva guidene fortalte oss! Det som absolutt ikke var lov var kamera med GPS-logo. De skjønte tydeligvis ikke at det var GPS på mobilen vår. Minnepinner og SD-kort? De ble helt hysteriske når de så slikt.
– På noen sjekkpunkter vet de hva de snakker om, men ikke overalt: jeg fikk ta med min Galaxy S6 etter å ha forklart, at nei, denne mobilen inneholder ingen GPS. Alle mine eiendeler ble loggført og fotografert. Merke og serienummer registrert – dette for å sørge for at ingenting blir lagt igjen.
Teknologi i et lukket land
Informasjonsteknologi er det som kommer til å styrte regimet mener ekspertene, men ting tar tid i et land hvor lederne har opprettholdt et forbud mot selvinnstilte radioer i over 50 år.
Endre: – Du får bare kjøpe radio-er som er plombert og stilt inn på en frekvens; statskanalens. Er man heldig og har en komplett radio kan man høre på Kinesisk og Sør-Koreanske sendinger, men bare nærme grensen.
ITavisen: – Det skjedde noe viktig i 2005, hva?
Endre: – For å holde befolkningen under kontroll er det viktigste våpenet strengt kontrollert informasjonsflyt. Dette har de klart med jerngrep frem til 2005. Siden 2005 har eksperter sett at regimet i ferd med å rakne grunnet informasjonsspredningen som skjer i akselererende grad. De prøver å holde ute kameraer, minnepinner og PC-er, men vi ser at teknologien har kommet så langt at selv Nord-Korea ikke klarer å kontrollere alt.
– Det vi nå ser er at den lavere eliten, kanskje til og med øvre middelklasse, har tilgang til enkle smarttelefoner og PC-er. Det har grodd frem en undergrunn med ulovlig underholdning: vestlig film, Sør-Koreansk film og pop og ikke minst internasjonale nyheter. Har familien en bærbar eller smarttelefon kan de lett kjøpe filmer som Skyfall (en favoritt når jeg var der).
Det er vanskelig for oss, helt umulig faktisk, å skjønne hvordan det kan være å ikke ha noen form for forestilling hvordan resten av verden fungerer.
En blank verden
Endre: – De ser bare et blankt kart. De har ingen ide om hvordan Europa og USA ser ut. Deres forestilling av USA er av et kapitalistisk helvete hvor innbyggerne lever som slaver, kun styrt av lysten for kapital. Av de jeg snakket med var kjennskapen til nasjoner utenom England og Frankrike ikke-eksisterende selv om guidene hadde naturligvis noe bedre oversikt etter gjentatt eksponering.
– Det vi ser er at når Nord-Koreanerne blir eksponert for vestlig kultur, være det seg James Bond eller pop fra sør, så ser vi at det endrer synet innbyggerne har på omverdenen og seg selv. De begynner å skjønne at propagandaen de har blitt foret med siden de var barn ikke stemmer. En student ved et av de nasjonale universitetene snakket ivrig om India etter å ha sett «vestlig inspirert media».
Derfor ser vi nå at stadig flere er regime-kritiske. Det er ikke slik at de ikke har skjønt at de blir foret løgner – de har visst at noe er feil, men de har vært uten nok informasjon til å vite hva som er rett. Noe av denne informasjonen får de nå takket være teknologi-flyten regimet ikke klarer å stanse.
Endre: – Jeg prøvde å forklare en engelsktalende guide hva Google er. Det er det ikke lett å gjøre ovenfor en person som ikke begriper at det kan finnes en global informasjonssystem som kan finne alt av menneskelig kunnskap. Det satt veldig langt inne. Jeg fikk ikke overbevist ham om at dette var ekte.
– Han trodde det var ren propaganda, men så viser jeg ham Google Translate oversette fra koreansk til engelsk… han får totalt hakeslepp. Fremtidsteknologi for en som ikke skjønner det, er det samme som magi (Arthur C. Clarke: «Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic»). Dette var et slikt øyeblikk. At han kunne putte fingeren på displayet, tegne koreanske tegn som så bli oversatt på direkten var ren magi for ham.
Nifst hotell med skjult etasje
ITavisen: – Du sier du ble overvåket på hotellrommet, hvordan kan du være sikker på det?
Endre: – Det kan vi ikke, men om man søker etter «pyongyang hotel 5th floor» viser det seg at de har skjult en hel etasje i hotellet. Man kan gå dit via en trapp. Man finner boltede dører og regime-propaganda på veggene. Denne etasjen mener mange er laget utelukkende for overvåking. Turister har opplevd at ting de har sagt konfidensielt på rommet, har blitt fulgt opp av regimet uten at de kunne ha fått med seg hva som ble sagt bortsett fra ved avlytting.
Dette er vanlige mennesker som er fanget i et propaganda-spill de har vært i siden de var små, og det er klart det preger dem, likevel ser man menneskeheten i ett hvert menneske også i Nord-Korea. Det er jeg glad for at jeg fikk bekreftet. Det er regimet vi skal være kritiske til – ikke befolkningen. De er hva vi ville vært om vi hadde vært i samme situasjon.
ITavisen: – Hva er det farligste du kan si på åpen gate?
Endre: – Uten tvil å si noe negativt om lederne. Det straffes med døden, selv for vestlige. Å veive et Sør-Koreansk flagg vil nok være veldig skummelt, og man er selvsagt også ferdig om man river i stykker en plakat med lederne på åpen gate. Spredning av religiøst materiale er også strengt forbudt.
Ren og skjær frykt
ITavisen: – Du opplevde noe uhyggelig på vei ut av landet. Hva skjedde?
Endre: – Vi tok tog fra Pyongyang til grensen mot Kina i nord. I løpet av denne turen merket jeg at jeg hadde mistet kameraet som var registrert av regimet og som hadde et SD-kort i seg. SD-kort tar de som nevnt veldig seriøst. Jeg måtte der opp til professoren og forklare at jeg var i skikkelig trøbbel. Det første han spurte meg om var om jeg hadde mistet den lille visum-lappen. Uten den hadde jeg ikke kommet ut. Det viste seg nemlig at det er nesten like ille å miste et kamera med SD-kort i. Begge var registrert på meg ved ankomst, og jeg ville bli undersøkt ved avreise.
ITavisen: – Hva risikerte du?
Endre: – Jeg ville antageligvis sluppet unna med noen dager i kasjotten, noe som skjedde med en turist for en tid tilbake. Vedkommende fikk da servert stekt hundekjøtt etter at de skjøt den samme hunden foran ham til middag. Det er grusomt nok det, men jeg var samtidig veldig klar over at det var godt å være nordmann. Som amerikaner hadde jeg blitt sendt rett til en av Nord-Koreas mange fengselsleire.
– Når det er sagt er det en fordel å være hvit, så lenge man ikke er amerikansk. De behandlet oss europeere betydelig bedre enn de lokale kineserne og lokale fra Hong-Kong. Det er åpenbart rasisme-elementer i kulturen deres.
Korrupte tusenlapper
Endre forklarer at den ellers så alltid rolige professoren ble ekstremt stresset og storøyd: – Vi ble sittende en time og diskutere hvordan vi skulle hanskes med situasjonen, siden det var snakk om en ny grensestasjon denne gang. Vi begynte å lure på om de hadde sendt informasjon om hva jeg hadde med meg mellom de to grensestasjonene, og om så var tilfellet, hvordan vi skulle håndtere dette?
– Heldigvis hadde professoren med seg nesten 20 000 kroner i kontanter for nettopp å kunne bestikke oss ut av en slik situasjon. Nord-Korea er en av verdens mest korrupte land, så det er bare å bruke penger. Men samtidig var dette en så alvorlig hendelse at vi ikke var sikre på om vi ville klare å betale oss ut. Den 20 mannsterke gruppa stod i fare for å bli stoppet, etter det hadde de buret meg inne først.
Hva skjedde med Endre til slutt? Jo, vaktene undersøkte alt, og kameraet ble funnet, rett før kontrollstasjonen. For en thriller: baggen hans hadde revnet, og kameraet falt ut.
– Etter at vi ankom grensestasjonen fant vi samtidig ut at kontrollsystemet hadde store hull. Ingen hadde kontroll over hva vi hadde med oss inn fordi datasystemet hadde sviktet i mellomtiden. Så selv om jeg virkelig hadde mistet kameraet ville jeg hatt flaks nok til å slippe med frykten, og det er jeg veldig, veldig glad for.
Annonse
