Det siste Call of Duty-spillet jeg spilte, var Modern Warfare 3 tilbake i 2011.
Føles likt
Etter å ha spilt gjennom historiedelen, som mer eller mindre var en lang massakre, solgte jeg spillet og har ikke spilt noen spill fra serien senere. Til nå.
Mitt førsteinntrykk etter å spilt noen minutter med historiedelen, er at alt føles og ser likt ut som for fire år siden. Animasjonene er like, våpenfølelsen er helt lik, mens grafikken er kanskje i ørliten grad forbedret. Jeg forventer mer fra en serie som drar inn så sinnsvakt mye penger.
Ok historie
Som vanlig er ikke historien så interessant i et Call of Duty-spill. I starten av spillet feiler en evakuering og hovedkarakteren, hvis navn er ukjent, blir forsøkt slaktet av en horde med roboter. Bein knuses og armer rives av, men før han mottar dødsstøtet, blir han reddet av partneren sin, Jacob Hendricks.
Annonse
Deretter blir vi satt sammen igjen av CIA med ulike robotdeler og lemmer, og resultatet er en blanding av menneske og maskin, eller en cyborg om du vil.
Sammen med partneren din starter du jakten på en gruppe avhoppere, styrt av Commandor Taylor, som mistenkes for å ha drept flere CIA-agenter. Historien er sjelden interessant og ligger mer i bakgrunn som en årsak til hvorfor du slakter det du kommer over av mennesker og roboter.
Action, action, action
Det er ingen tvil om at Activision kjører samme oppskrift som tidligere utgaver: mye action og et skyhøyt tempo.
Adrenalinet pumper gjennom kroppen med eksplosjoner og skudd fra fiende om hverandre, og man nyter virkelig de få rolige partiene i spillet der man kan slappe av litt mer. Det er gøy med høyeksplosiv action, men når kampanjedelen føles som en ti timers lang massakre, er det rett og slett i overkant.
Samtidig blir jeg oppgitt og rett og slett paff av den svært uoriginale settingen der du og partneren din nettopp har drept det som føles som millioner av fiender, både mennesker og fiender, og står og venter på at et fly eller et helikopter skal evakuere dere.
Men hva skjer? Jo, det styrter eller blir skutt ned like før det når dere. «Evakuering mislyktes, hold ut litt til. Gå til punk X for ny evakuering.» Huff, hvor mange ganger har vi ikke sett det i spill tidligere og ikke minst i Call of Duty? Det er altfor forutsigbart. Vennligst slutt.
Fremtid
Ettersom Black Ops III er satt til starten av 2070-årene, kan vi også forvente oss noen science-fiction-elementer.
Blant annet kan vi hacke oss inn i stasjonære maskingevær og droner og drepe fiende med et bakholdsangrep, men også en funksjon som merker av alle fiende rundt deg så de er lettere å oppdage.
Mellom oppdragene befinner vi oss på en CIA-stasjon der vi kan velge våpenutrustning, oppgradere våpnene med nye sikter og funksjoner, men også oppgradere selve karakteren gjennom kampanjedelen.
Kampanjedelen
Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha spilt kampanjedelen, er at det hele føles helt likt som det Call of Duty-spillet jeg spilte for fire år siden. Ja, spilleren er oppgradert med en rekke nye funksjoner og duppeditter, samtidig som man kan dobbelthoppe og klarte opp lave vegger og avsatser.
Våpnene og våpenlydene er mer eller mindre de samme og historien er tynn og uinteressant. Spennende nok har utviklerne Treyarch lagt til rette for støtte for samarbeid for opptil fire personer, og selv om jeg ikke har fått testet det, er jeg det faktisk noe som ville økt opplevelsen betraktelig for kampanjedelen for min del.
Det positive med enspillerdel er at det er litt etterlengtet action der det ikke spares på noe, som er blandet med et ultrahøyt tempo. Oppgraderingsmulighetene og det faktum at det er mulig selv å velge våpenarsenal før hvert oppdrag, gjør opplevelsen mye bedre.
Flerspiller
Fordelen med Call of Duty-spillene er at det er to spill i en pakke: liker du ikke enspillerdelen, er det bare å kaste seg ut i det hektiske flerspiller-universet. Univers, fordi det er veldig mange morsomme modus, våpen og ting å låse opp. I tillegg velger du en karakter med to spesial-triks som lades mens du spiller.
Det er morsomt å løpe på veggen og plaffe ned andre. Veldig morsomt. Black Ops III har lånt fra Titanfall og Call of Duty: Advanced Warfare, men gjør parkour-greia bedre enn begge.
Man kan bruke utrolig mange timer. Det kule er at man kan hoppe fort ut og inn av et par spill, men om man spiller det noen timer et par dager vil man fort merke at man blir mye bedre. Til slutt vil du ende opp med å dominere de fleste kampene du stiller i. Spillet leverer også en herlig progresjonsfølelse med masse våpen og triks å låse opp.
Det er uansett lite som slår følelsen av parkour-action i heseblesende 100 bilder i sekundet i typisk avhengighetsskapende Call of Duty-stil for oss som liker fart.
Karakter enspiller: 5/10
Karakter flerspiller: 8/10
Flerspiller er testet på PC av Trond Bie, mens Martin Kynningsrud Størbu testet enspiller på Xbox One.
Les også vår test av Halo 5: Guardians til Xbox One.
Annonse
