Tre år har gått siden 343 Industries lanserte sitt første Halo-spill, Halo 4, som også i utgangspunktet var starten på en planlagt trilogi, døpt «Reclaimer Trilogy, men som senere er blir utvidet til en saga.
For Halo 4 virket det som at tilhengerne av serien var delt. Noen elsket det, mens andre viste avsky for 343s første Halo-spill. Jeg likte Halo 4, i hvert fall kampanjen, og jeg vil tørre å påstå at hvis du likte Halo 4, vil du digge Halo 5.
Historien fortsetter
La oss ta enspilleren først. Halo er et av få førstepersonskytespill som er kjent for å ha en god historiedel, noe Bungie med Halo 1–3 skal ha stor del av æren for.
Halo 4 var starten på en ny historie, og selv om ikke femmeren starter der fireren slapp, er det uansett en fortsettelse.
Annonse
Vi møter på Fireteam Osiris, en helt ny gruppe med spartanere og som 343 har prøvd å introdusere fansen for før Halo 5: Guardians. Eller i hvert fall én av dem: Spartan Locke, som er en av hovedkarakterene i spillet.
Hvis man har fulgt litt med i Halo-serien, ved å se Nightfall eller følge med på «Hunt the Truth»-podcasten, vet hvem godt hvem han er. Problemet er for dem som kun spiller Halo og ikke bryr seg om bøkene og annet materiale, ikke aner hvem han eller de andre i Fireteam Osiris er, og ikke blir de introdusert heller.
Den andre gjengen med spartanere vi styrer i spillet, er Blue Team. Introduksjonen av Blue Team er veldig interessant og spesiell for trofaste tilhengere av serien, det er tross at gjenforeningen av Master Chief og de han trente med for å bli spartaner, men også denne gangen feiler 343 Industries med å introdusere gjengen. Vi blir bare kastet ut i det.
Kjedelig Locke
Halo 5: Guardians har samme type stil som Halo 4, noe som blant annet skyldes at vi besøker planeter til Forløperne, eller Forerunners, og møter de samme fiendene.
343 Industries uttalte at dette var det lengste Halo-spillet til dags dato, men jeg klokket inn på 7 timer og 17 minutter på «Normal», noe som er på høyde med både Halo 3 og Halo 4. Riktignok har det flere oppdrag, men enkelte av dem består stort sett av å gå frem og tilbake og snakke med ulike personer. Noe som tar maksimalt fem minutter.
Historien, som alltid har vært interessant og fengende i Halo, faller gjennom i femmeren. Microsoft har hypet det opp som den «store jakten», men, uten å avsløre noe, den blir ganske kjedelig og virker mer som en mellomsekvens mellom en historie og en annen. I tillegg avslutter spillet altfor brått og med en gedigen cliffhanger. Ja, greit, spillet er en del av en større historie, men gi oss en bedre avslutning.
Dessuten er ikke introduksjonen av Spartan Locke spesielt interessant. Jeg vil spille med Master Chief, det er han som er helten, det er ham jeg har et forhold til.
Jeg har ikke vært så skuffet over å ha rundet et Halo-spill siden Halo: Reach. Heldigvis er Halo 5 bedre enn Reach.
Episk musikk
Selv om historien skuffer, er uansett Halo 5-kampanjen en herlig fest. La oss ta musikken. Jeg får virkelig ikke rost komponisten nok. Han har mikset Halo 1–3 –musikken til Michael Salvatori og Michael O’Donnell med Halo 4-sangene, og det blir så magisk til tider at du ønsker at dialogene og skytingen avtar så du kun kan lytte til musikken.
343 har også gjort en knakende god jobb med våpnene. Samtlige av Promethean-våpnene som ble introdusert i Halo 4, har fått en solid oppgradering, og de fleste av dem er såpass brukbare at jeg ofte velger dem fremfor UNSC-våpnene, som jeg egentlig foretrekker.
I tillegg har samtlige våpen i spillet muligheten til å zoome inn i siktet, aim down sight, noe jeg ikke bruker altfor mye på våpen som er beregnet på kortere avstander, men er uansett veldig bra implementert.
Våpenlydene og –følelsen er det ingenting å si på. Endelig er det litt futt og smell i våpnene, og en liten artig funksjon er at det vibrerer kort i venstre spak når man lader et våpen. Det funker.
Oppdragene i spillet er godt varierte og vi kan som regel bestemme selv hvordan vi skal fullføre et oppdrag, enten det er til fots, i en tank, eller i det nye Promethean-flyet Phaeton.
Nytt i spillet er også «clamber», som gjør spartanerne mer mobile og man kan klatre opp til avsatser man tidligere ikke kom opp på. Det fungerer meget bra og gjør den to tonn tunge Master Chief enda mer allsidig. I tillegg en liten «thruster pack» som kan brukes til å forflytte karakteren sin raskt i en bestemt retning. Meget irriterende å prøve å ta ned en fiende, i flerspiller som har dreisen på dette.
Fantastisk flerspiller
Ikke bare er Halo kjent for den gode enspillerhistorien, flerspillerdelen er som regel enda bedre. Halo 5: Guardians skuffer på ingen måte her.
Flerspiller er delt opp i to deler: Arena og Warzone. Arena består av klassisk 4 mot 4 spillere i ulike spillmoduser, som Slayer, Capture the Flag og den helt nye Breakout.
343 satser stort på å gjøre Halo 5 til et populært esportspill, og proffene, de spiller Arena og det merker man. Det som er litt kjedelig med Arena, er at det er for få spillmoduser, hvor er Team Double, for eksempel?
For de som ønsker det litt mer avslappet, har du Warzone. Denne spillmodusen er den største i Halos historie og er et heftig slag med 12 mot 12 spillere. Samtidig er det alt du kan tenke deg av våpen, kjøretøy og dingser fra Halo-universet. Det bare må bli gøy.
Warzone har også ulike spillmoduser, blant annet en der man skal holde flest mulig områder, samtidig drepe AI-bosser, for å få poeng. Det er intens action fra start til slutt når man først tar over et område, prøver å holde det, men også må drepe vanskelige bosser for å vinne.
Den andre modusen er Warzone Assault, og er kanskje min favoritt i spillet. Det fungerer ganske likt Rush i Battlefield-serien: Ett lag forsvarer en base, mens det andre laget angriper. Forskjellen i Assault er at de angripende kan dø så ofte du vil, men må klare det innen tiden løper ut.
For å overta en base og gå til neste, er man nødt til å være i overtal på basen, noe som får baren til å gå oppover. Det kjedelig med Assault er at det kun er to baser før man må forsvare hovedkjernen, det kunne godt vært flere, for å si det sånn.
«Mikrotransaksjoner»
Det mest omstridte 343 har introdusert i Halo 5s flerspiller, en REQ-pakker, eller «Requistion packs». Disse ligner på Battlepacks fra Battlefield og inneholder våpenkamuflasje, nye rustninger, mer XP og våpen, for å nevne noen. Foruten å tjene nye REQ-pakker etter kamp, men også ved å kjøpe dem for poeng man tjener i spillet, kan pakkene også kjøpes for ekte penger. Dette gjorde at enkelte spillere opplevde som mikrotransaksjoner og «pay to win» og det ble opprør og furore i Halo-leiren.
Men det er på ingen måte tilfelle. I starten blir REQ-pakker nærmest kastet etter spillerne, og innholdet er ikke så interessant at jeg ville brukt ekte penger på det. På ingen måte.
Konklusjon
Jeg var litt tom etter å ha fullført kampanjedelen, ikke fordi den nødvendigvis var kjedelig, for det var den absolutt ikke. Men selve historien fenget meg aldri. Ja, det er sabla gøy å spille som Master Chief og endelig kan føle seg som en supersoldat, men (og her kommer det en liten avsløring), man styrer nesten ikke sjefen i spillet. Mesteparten av tiden ser du fra Spartan Lockes synspunkt, og den karen har til gode å vokse på meg.
I tillegg både starter og avslutter historien altfor brått. Hva skjedde, egentlig? Og hvorfor?
Heldigvis reddes spillet av en solid flerspillerdel. For hvert minutt jeg har ledig, vender jeg tilbake til Halo 5. Borte er Armor Abilities, som ødela flerspilleren i Halo: Reach, og Spartan Abilities , som var bedre, men fortsatt et onde i Halo 4. Samtidig skal 343 ha skryt for at de dropper «sesongpass», noe som vil si at alle fremtidige kartpakker er gratis.
Tilbake er den mer rene Halo-følelsen. Selv om jeg til tider dør overraskende lett og raskt, har jeg aldri følt meg mer som en supersoldat som når jeg kaster meg ut i Warzone.
Musikken og lydbildet generelt er på sitt beste i Halos historie, og det samme gjelder grafikken. Den kan ikke måle seg med de grafisk beste spillene, men enkelte mellomsekvenser er nydelige, lyssettingen er perfekt og Master Chief har aldri sett bedre ut. Samtidig kjører spillet dønn stabilt med en bildefrekvens på 60 bilder i sekundet, noe også en test utført av Digital Foundry bveiser.
Som jeg nevnte tidligere: likte du Halo 4, vil du digge Halo 5: Guardians, og det er egentlig nok for mange.
Halo 5: Guardians lanseres 27. oktober eksklusivt til Xbox One.
Karakter: 8/10.
Annonse
