Michael Fassbender er svært god i rollen som Steve Jobs i filmen regissert av Danny Boyle og skrevet av Aaron Sorkin.
Michael Fassbender er svært god i rollen som Steve Jobs i filmen regissert av Danny Boyle og skrevet av Aaron Sorkin.

Annonse


Anmeldelse: «Steve Jobs»

Steve Jobs film nummer to er en realitet kun fire år etter mannens død. For tidlig til å historisk å dømme ham? Uten tvil.

Med tiden som hjelp
Filmen er basert på Walter Isaacsons biografi med samme navn, som også kom alt for tidlig, det skal tross alt tjenes penger.

Mange med god kjennskap til Jobs har vært kritisk til Isaacsons skildring, og mener at han ikke klarte å få frem hva som gjorde Jobs genial, men nok om det; det betyr ikke at det ikke er lov å lage god film – det er hva «Steve Jobs» er: en god film.

Strålende dramaturgi
Filmen er en speiling av den Jobs vi kjenner fra tabloidene (som jo selvsagt brukte den offisielle biografien til Isaacson som mer eller mindre eneste oppslagsverk), enn en rolig og sannferdig film som prøver å avsløre nye sider ved mennesket. Likevel leverer Michael Fassbender en så glitrende opptreden at det ikke spiller noen rolle, nettopp sett i lys av at dette er drama.

Annonse


Filmens største problem er all den heseblesende dramaturgien rundt Jobs i forhold til datteren, og derfor også som menneske, når han nektet å erkjenne at Lisa var hans datter.

Det er et faktum at hans oppførsel i denne perioden var svært stygg, og noe de ikke kunne hoppe over i filmen, men det er også et faktum at Lisa og Steve ble venner til slutt, og at Jobs tross alt var en stabil og gift familiefar med tre barn sammen med Laurene Powell. Dette blir aldri hintet til eller nevnt i filmen. Lisa bodde også hos Jobs til slutt.

Fassbender er uforglemmelig
Men glem alt jeg har skrevet en stakket stund: se filmen om ikke annet for å oppleve Fassbender som er mer Steve Jobs enn noen look-alike skuespiller noengang vil klare (kremt, Ashton Kutcher). At Christian Bale ikke tok rollen er vi glade for. Tyskeren er nemlig bedre enn Bale har vært på mange år. Kanskje enda bedre. Det er en fryd å se ham i denne rollen. Han er fokusert, kreativ, brutal og fryktinngytende på en og samme tid, og stjeler hver eneste scene.

Design-geniet Jony Ive er ikke med (selv om filmen runder av i 1998 med de to gode vennene sitt første ikoniske design sammen: den første iMac-en), ei heller logitstikk-mesteren Tim Cook. Bill Gates er med noen sekunder.

Hjertet var nok alltid der, bare veldig godt skjult
Manusforfatter Aaron Sorkin gir et mindre negativt bilde av legenden enn jeg trodde etter å ha lest de første anmeldelsene. Den siste scenen er virkelig rørende, og glitrende regissert av Danny Boyle. Filmen gir endelig Jobs et hjerte det siste kvarteret. Og det er viktig.

For det er uredelig av filmen å fokusere så mye på Jobs og Lisa uten å fortelle at han fikk tre barn til og levde, for alt vi kan vite, et harmonisk familieliv. Dramatugisk skjønner vi at Sorkin og Boyle måtte velge en linje, og kjøre den, men det blir i overkant.

Konklusjon
I vår kommentar i august 2011, rett før hans død oktober samme år, skrev vi følgende:

«Steve Wozniak har sagt om jobs at han «alltid ønsket å være en viktig person». Uten å bli alt for Sigmund Freud, men med sitatet i bakhodet og det faktum at han ble adoptert: 

Drivkraften for å finne sin plass i verden og seg selv kan være annerledes hos personer med liten eller ingen kontakt med sine biologiske foreldre, noe vi ser igjen og igjen gir et spesielt utslag i kreative personer. Eksemplene på dette er mange, men resultatene er ulike

Dette er også mye av utgangspuntet til Sorkin, som fortalt i et ferskt intervju: Jobs ville bare være elsket, men måten han kommuniserte dette ble ofte lagt i produktene han lagde, og ikke i menneskene rundt seg, i hvert fall i sine første forsøk som kreativ sjef og menneske.

Likevel anbefalt? Uten tvil. Se den.

Annonse