Vi respekterer Free Radical for at de har prøvd. For at de hadde ambisjoner. I flere år ble Haze omtalt som det intelligente skytespillet, som satte fokus på de mørke sidene ved krig, som handlet om lidelse og svikt. I tillegg til å by på fabelaktig action og spillbarhet, selvsagt.
Dessverre, det ble ikke slik. Noe gikk galt på et eller annet tidspunkt.
Premissen er jo interessant. Vi spiller som en ung soldat, rekruttert av Mantel-korporasjonen til å være med på å rydde søramerikansk jungel for plagsomme, og tilsynelatende onde, rebeller. Det hele foregår i en ikke alt for fjern fremtid, og våre soldater er samtlige påvirket av dopet Nectar, som både øker deres prestasjonsevner og holder øyene deres lukket for konfliktens grusomheter. Mantel-soldatene legger ikke merke til lik og blod, krig for dem er en macho-lek, noe som skal gjenspeiles ved deres utrolig harry og brautende oppførsel. Vår helt har naturligvis allerede sine tvil, men er med på oppdraget etter en solid innsprøytning av Nectar.
Tynn historie
Så det går som forventet – Nectar fungerer ikke helt som den skal, vi får samvittighetskvaler, vi ser glimt av hva som egentlig foregår, og etter få timer blir vi rekruttert av rebellene til å være med og støtte deres gode sak. Vi avslører Mantel for det onde selskapet de er, men vent – det kommer en tvist på slutten. En vri vi så komme fra ti kilometers avstand.
Annonse
For selv om historien har ambisjoner om å være dyp og annerledes, fungerer ikke fortellerteknikken spesielt bra. Alt fra dialog til personlighetene er lite troverdige, plottet er helt åpenbart og vi blir ikke overrasket over utviklingen. Så det som skulle bli spillets store styrke, vise oss et annet syn på krigsspill, blir til en pinlig affære. Vi klarer ikke å engasjere oss i helten Shanes moralske problemer eller i det store bildet.
Soldater og rebeller
Og da blir det opp til spillbarheten å redde spillet. Forskjellen mellom Mantel-soldatene og rebellene er det som skal gjøre Haze unikt: Mantel kan sprøyte inn Nectar ved å holde inne venstre skulderknapp i noen sekunder (men du må være forsiktig og ikke overdose), noe som blant annet gjør fiendene mye bedre synlige ved å lyse dem opp. Du tåler også mer og kan se miner og andre overraskelser. Når du spiller som rebell derimot, har du flere fordeler som å kunne spille død, plukke opp ammunisjon fra alle typer våpen og gjøre det om til ammunisjon som passer det våpenet du bruker for øyeblikket og sette opp feller med Nectar-granater. Du kan også få fiendene til å overdose på Nectar ved å skyte dem i beholderen de har på ryggen eller kaste en granat som inneholder stoffet i deres retning. Overdose er artig: Mantel-karene klikker fullstendig og begynner å skyte på hverandre.
Slik skal altså Haze opprettholde balansen. Problemet er at det er hakket morsommere å spille som Mantel-soldat, men spillets kampanje tar fra deg den muligheten etter veldig kort tid. På en måte er det greit, det er deilig å slippe å høre på de usympatiske medsoldatene dine. Saken er at rebellene, tilsynelatende de moralsk korrekte, er like jævlige å ha med seg (du har med deg datastyrte kompanjonger nesten til enhver tid). Ikke bare er de idioter, de sier de samme frasene om og om igjen: “Remember the promise to Merino!” og den slags. Seriøst, dette er så irriterende at vi rett og slett tok og drepte våre lagkamerater et par ganger. Stemmeskriptingen til medsoldater på begge sider er helt forferdelig.
Litt morsomt, mest plankekjøring
Selve følelesen til spillet kan raskt oppsummeres: Halo 3. Haze er en ganske tilsvarende kombinasjon av åpne brett, gjerne jungelbaserte, innendørsområder, helst diverse typer fabrikker, og kjøring med jeeper og buggyer, med medsoldater som sitter på og skyter på mål vi passerer. Noen av sekvensene føles helt kule å spille gjennom, det er en del kreativ brettdesign å spore opp her, men i det store og det hele er det ingenting her som utmerker seg spesielt. Spillbarhetsmessig gjør Halo 3 nesten alt det Haze gjør, bare mye, mye bedre.
Det blir altså opp til konseptet med to sider av historien å redde Haze, og denne balansen mellom Mantel- og rebell-soldatene er en fin ide, men ikke så spennende gjennomført.
Det hjelper heller ikke at kampanjen er over etter veldig få timer. Eller, det er kanskje like greit?
Ikke ferdig
På toppen av dette er spillet plaget med drøssevis av tekniske feil. Den kunstige intelligensen til medsoldatene er grusom, uansett hvilken side de spiller på. De finner ikke veien frem og blir sittende fast i objekter. De står i veien for skuddene dine. Motstandere reagerer ofte ikke på at du står rett foran dem og peker på dem med gevær. En gang så vi faktisk to soldater spawne rett fra løse lufta når vi tittet rundt en vegg – og ikke nok med det, de spawnet med ryggen til, så vi kunne skyte dem rett ned. Og flere ganger observerte vi både medsoldater og motstandere sette seg fast i en gjentakende animasjon. Alt dette gir et inntrykk av et veldig uferdig spill.
De tekniske minusene slutter ikke her. Selve grafikken i spillet hører hjemme på forrige generasjon. Det synes ofte tydelig at brettene og objekter er bygd av store, firkantede blokker, teksturene er lavoppløselige, detaljnivået innendørs er helt symbolsk, animasjoner begrenset… Det er et par øyeblikk som imponerer med stilisert, original visuell design, men så plukker du opp flammekasteren hvis flammer ser ut til å være konstruert av flate teksturer… Haze bruker et bredt og lyst fargepalett, det er mye grønt her, igjen minner spillet oss litt om Halo 3 – bare at Halo 3 er ti ganger penere (og vi kritiserte Halo 3 for å ikke sprenge grenser med sin grafikk i fjor høst).
Og til tross for svak grafikk, til tross for at det etter sigende kjører i en ikke-helt-HD-oppløsning, klarer spillet likevel å hakke på de mest intense sekvensene.
Er det noe som i det hele tatt redder spillet fra total katastrofe? Vel, ja. Kooperativ modus med plass for opptil fire spillere, for eksempel. Hele kampanjen kan spillet gjennom sammen med kompiser, og det øker jo alltid underholdningsverdien.
Fungerer på nett
Så har vi en ganske så kompetent flerspillermodus, der forskjellene mellom Mantel og opprørerne kommer til sin rett. Plutselig er det veldig nyttig å kunne spille død eller få motstanderne til å overdose på Nectar, samtidig som Mantels dopavhengighet også gir dem fordeler i kamp. Dermed er det duket for artige kamper der begge sider har sine fordeler. Selv om utvalget av moduser er ganske tamt: Assault-varianten som gir fraksjonene tydelige mål er det eneste som skiller seg ut.
Det spørs jo selvfølgelig om disse flerspillermulighetene er nok til å rive deg løs fra Call of Duty 4, GTA IV eller Rainbow Six Vegas 2. Vi tror ikke det.
For dårlig
Så, Haze skuffer. Spesielt fordi spillet ble hauset opp som en viktig, eksklusiv tittel for PlayStation 3. Det fremstår som lite mer enn et middelmådig, uferdig skytespill, med et par gode ideer som ikke utnyttes godt nok. Den mye omtalte historien overskygges av pinlig skuespill, overdrevne moralske pekefingre og klisjefylt plott. Det er fullt av tekniske feil, grafikken er dårlig, det er kortvarig og uinspirert. Et par fine skytesekvenser og gode muligheter for flerspiller er ikke nok til å redde Haze fra gjennomsnittet. Ikke noe stort tap for Xbox 360-eiere, altså.
Annonse
