Javel, statsråd

For tvisten mellom statseide Telenor og vesle Teletopia AS har med myndighetenes hjelp utviklet seg til en såpeopera av det gamle “gode” slaget.
Her er alle ingredienser på plass: Den lille manns kamp mot den store og mektige Goliat, det handler om store penger, aktører som beveger seg helt på kanten av loven, anklager om dobbeltspill og inhabilitet, advokatkrangler med påfølgende rettstvister, og ikke minst stadige utsettelser som fører til et tilsynelatende uendelig antall episoder.
Skal en gå etter såpekokeboka er det bare én ting som mangler: En dose pikant sex. Om det da ikke finnes dem som opplever forvaltningsjus og teleteknologi som en stimulans til et heftigere kjønnsliv…
For egen regning får jeg føye til at sistnevnte må regnes som et generelt forbehold – ikke en innrømmelse.
Men selv om sexen mangler – i hvertfall foreløpig – er det bare å innrømme at den norske Teletopia-saken overgår det meste som selv den amerikanske såpeeksperten framfor noen, Aaron Spelling (Chicago Hope, Dynastiet, Melrose Place, LA Law osv. osv.) har maktet å lire ut av seg på mange år.

Dette har skjedd
For å holde oss til såpeoperaterminologien – dette har skjedd:I desember 1995 inngikk Teletopia avtaler med Telenor, på Telenors egne premisser, om produksjon og fakturering av forskjellige tjenester i det konkurranseutsatte teleområdet – deriblant gratis grønt nummer, voicemail-tjenester, fjerntaksttjenester og teletorgtjenester. Så langt en kjedelig utgave av NRKs gamle TV-traver Tro og Liv.
Men da Teletopia en måned senere bestilte 40 stk 2Mbit/s-samband fra Telenor, våknet igjen minnene om Angela Channing. Handlingen økte i tempo og dramatikken ble voldsomt fortettet. Blant annet smelte Telenor til med ulike krav som det virkelig var Falcon Crest-dimensjoner over: Faktureringsgebyr på 2,4 millioner kroner, depositum på én million kroner, tilknytningsavgift på 2,4 millioner kroner og et tilsvarende beløp i årlig leie for det bestilte sambandet. Yes, det begynte å svinge av Teletopia-såpen – i megaHercz, kan du si.
En million her og en million der, det blir fort penger av sånt. Og er det noe lille Teletopia ikke har for mye av så er det penger. Statens teleforvaltning (STF) – den institusjonaliserte utgaven av inkompetente Lance Cumson, slik Telenors konserjuridiske avdeling vitterlig vurderer STF – skulle bli redningsplanken for Teletopia.

Ugyldig krav
Uansett kompetansenivå, STF slo etter hvert fast at Telenors samlede prisvilkår overfor Teletopia på 8,5 millioner kroner var ugyldig. I sitt vedtak av 18. oktober satte STF foten endelig ned og sa at Telenor innen 11. november (sist mandag) skulle levere 40 stk. 2Mbit samband til Teletopia gratis.
Telenor, som i STF-vedtaket side opp og side ned ble utsatt for bitende kritikk – endatil anklaget for alvorlige brudd på teleloven, slikt hører med i en god såpe – påklaget vedtaket umiddelbart. Det måtte de gjøre, og de var i sin fulle rett til å gjøre det. Overfor Statens teleforvaltningsråd.
Noe merkelig, og det skal jo en såpe også være, blir det derfor når Samferdselsdepartementet – Telenors eier og etter Teletopias mening kanskje ikke verdens mest habile saksbehandler – griper inn og setter STFs vedtak til side før Statens teleforvaltningsråd har fått behandle saken. Og ikke nok med det, som det heter i en herværende TV-kanal, departementets vedtak skjer også uten at Telenors motpart, Robert Hercz og hans selskap Teletopia, har fått uttale seg.

Elendige manusfortattere
Nå er imidlertid ikke dét den største skandalen som kan skje i Norge. Å “glemme” å hente inn en høringsuttalelse betyr ikke annet enn at samferdselsdepartementet i verste fall risikerer å få litt pepper i fanget fra diverse lederskribenter. Dessuten skjer jo slikt stadig vekk i dårlige TV-serier. Elendige manusforfattere finnes over alt.
Poenget er imidlertid at virkeligheten ikke skrives av mislykkede skribenter. Det bare virker sånn. Virkeligheten er nemlig for urealistisk til at noen i det hele tatt ville tort å ta på seg forfatterjobben. Ingen ville tatt serien på alvor. Slik blir det når virkeligheten er slik at den kan få en samferdselsminister og hennes departement til å ta seg til rette overfor et lands forvaltningslov og overkjøre sin egen tilsynsmyndighet til fordel for et selskap departementet selv eier. Det kan hende det nevnte departementet har all mulig saklig rett i sitt syn på saken, poenget er at det ikke er departementet selv som skal kunne avgjøre om det er tilfelle. Det er habilitetsmessig uholdbart og udemokratisk, og sannsynligvis alt for ille til at folk vil tro at det er sant. Som en såpe.
Mon tro om ikke Angela Channing kunne blitt en brukbar samferdselsminister?

(Se også saken: «Rønbeck grep inn»)